INNHOLD
Studioutgivelser i den elektriske perioden 69 -75
Hva inngår i THE LOST DIRECTION
Utforsking av en helt ny musikalsk retning
The complete bitches brew sessions – 4 cd boks utgitt 1998
Hva kjennetegner musikken i THE LOST DIRECTION?
THE LOST DIRECTION – var retningen egentlig tapt?
Coltrane som døråpner til det indiske rommet?
Finding Forester – musikk fra THE LOST DIRECTION
Hva er THE LOST DIRECTION?
I denne artikkelen tar jeg for meg en veldig kort del av Miles Davis sin elektriske periode fra 1969 – 1975, og det er perioden fra november 1969 til februar 1970. Og da snakker vi om innspillingsdatoer, ikke utgivelsesdatoer. For selv om det legendariske albumet Bitches Brew ikke ble utgitt før 30. mars 1970, skjedde innspillingen allerede i august 1969. Etter dette hadde produsenten Teo Macero en veldig hektisk periode med å mikse sammen de ganske kaotiske råopptakene til et mesterverk av et nyskapende jazz-album som skulle begeistre og forarge jassentusiaster. Men midt inne i dette studioarbeidet skjedde det svært mye annet kreativt rundt Miles Davis, i perioden fra 19 november 69 til 6 februar 1970, før innspillingen av Jack Johnson startet kort tid etterpå.
Og selv om jeg har sneket meg til å ta med noen få opptak som skjedde litt senere, snakker vi i utgangspunktet altså om rundt to og en halv måned. Kan det være noe å skrive hjem om?
Studioutgivelser i den elektriske perioden 69 -75
Før vi sirkler oss inn på den korte perioden jeg har kalt The Lost Direction vil jeg ta et litt større overblikk over det som vanligvis kalles Miles sin elektriske periode. Og selv om enkelte liker å ta med Filles de Kilimanjaro som en slags oppvarming til den elektriske perioden, liker jeg personlig å betrakte det albumet som nettopp det, en oppvarming.
For det var først i 1969 det braket løs for alvor, etter at John McLaughlin hadde flyttet fra London til New York City, for å spille i Tony Williams Lifetime. Og bare få dager senere ble han invitert med i opptakene av In a Silent Way av Miles Davis, introdusert av Tony Williams. John McLaughlin sin historikk i England før han flyttet til NYC og fikk en karriere-boost i Miles sine første studioalbum og senere i ulike inkarnasjoner av Mahavishnu Orchestra kommer jeg til å presentere i en annen artikkel i løpet av året.
Nedenfor har jeg listet opp studioutgivelsene til Miles Davis i den elektriske perioden før Miles trakk seg tilbake i 1975, sortert etter utgivelsesdato, med innspillingsdatoer oppgitt i parentes
- In a Silent Way. 30.7.1969 (2.1969)
- Bitches Brew. 30.3,1970 (8. – 21.8.1969)
- Jack Johnson. 24.2.1971 (2 – 7.4.1970)
- Live Evil. 17.11.1971 (2 – 19.12.1970)
- On The Corner. 11.10.1972 (6 – 6.6.1972)
- Big Fun. 19.4.1974 (11.1969 – 12.6.1972)
- Get up with It. 22.11.1974 (5.1970 – 7.10.1974)
I de fem første av disse er det en ganske dramatisk utvikling fra utgivelse til utgivelse hele veien, og selv om jeg har en dragning mot å skrive om hver enkelt av dem, vet jeg at det er den sikreste måten å aldri fullføre denne artikkelen på. Det får heller bli en annen artikkel, men jeg har allerede skrevet om Bitches Brew i min serie Evig Eies Kun En LP for ni år siden.
De to siste er en slags oppsamlingsalbum, der Big Fun er origo for denne artikkelen, mens Get Up With It mer tar utgangspunkt i On The Corner-perioden.
Hva inngår i THE LOST DIRECTION
Ok nå har vi kommet til kjerneområdet – vinteren 69-70. Og hoved-utgivelsen for denne perioden er albumet Big Fun, utgitt i 1974. Dette illustrerer samtidig hvorfor jeg har valgt å kalle det The Lost Direction, noe som utdypes lenger ned.
De innspillingene jeg har inkludert i begrepet The Lost Direction er listet opp nedenfor, sortert etter hvilket album de først ble utgitt på.
- Great Expectations (inklusiv Orange Lady / Mulher Laranja) 19.11,69
- Go Ahead John. 03.03.70
- Lonely Fire 27.01.70
- Recollections. 06.02.70
- Trevere. 28.11.69
- The Little Blue Frog. 28.11.69
- Yaphet. 19.11,69
- Corrado. 19.11,69
- The Big Green Serpent. 28.11.69
- Guinnevere. 27.01.70
- Feio. 28.01.70
- Double Image. 28.01.70
- Take It Or Leave It. 06.02.70
I tillegg har jeg tatt med disse to sporene utgitt på Live-Evil. De faller litt etter tidsperioden vinteren 69-70, men har et klart musikalsk slektskap:
- Little Church. 04.06.70
- Nem Um Talvez. 03.06.70
Jeg har laget en spilleliste på TIDAL, kalt The Lost Direction. Og den spillelisten har en samlet spilletid på over tre timer, som illustrerer at det var en betydelig musikalsk produksjon disse korte månedene.
Du finner TIDAL-spillelisten her:
Den samme spillelisten er også opprettet i Qobuz. Du finner den her:
Spillelisten er også opprettet i Spotify. Du finner den her:
Hvorfor THE LOST DIRECTION?
Det er disse innspillingen jeg av flere grunner har definert som The Lost Direction. Og hvis noen språkpurister (jeg kjenner en av dem ganske godt) skulle reagere på at jeg benytter et engelsk uttrykk i en norsk artikkel, har jeg gode grunner til det. For det første er det en slags parafrase over Miles Davis sitt liveband i perioden 68-70 som i ettertid har blitt kalt The Lost Quintet, fordi det i stor grad manglet autoriserte innspillinger av denne kvintetten. Dette var også en kvintett som delvis overlappet sluttfasen av hans Second Great Quintet. Og mens vi først er innom The Lost Quintet, er dette en av de aller mest spennende periodene for Miles Davis sin Live-virksomhet. For her har det etter hvert dukket opp mange spennende bootlegalbum som illustrerer en veldig annerledes overgang fra akustisk til elektrisk jazz. Blant annet noen veldig heftige tolkinger av klassikeren Round Midnight. En veldig annerledes utforsking av transaksjonen mellom Bop og fusion, med en langt mer organisk og gradvis overgang mellom Bop og fusion
Den andre grunnen til uttrykket The Lost Direction er at Directions er et uttrykk som ble mye benyttet i forbindelse med Miles sin musikk på den tiden. Ikke minst i form av at komposisjonen Directions var en slags obligatorisk åpning på hans konserter i 1970, i tillegg til at begrepet Directions in Music har vært et mye benyttet begrep i omtale av Miles Davis sin musikk i overgangen fra akustisk til elektrisk jazz.
Og så gjenstår det å forklare hvorfor jeg benytter begrepet Lost. Og her er forklaringen mye den samme som for begrepet The Lost Quintet. For nesten uten unntak ble musikken fra den perioden jeg tar for meg først utgitt fire år senere, og også da i et svært begrenset omfang. Dette kommer vi tilbake til.
Utforsking av en helt ny musikalsk retning
Men det aller viktigste er at musikken som ble innspilt vinteren 69-70 utgjør en helt ny retning i Miles sin utforsking av den elektriske jazzen. Både det som skjedde umiddelbart før i Bitches Brew og enda mer umiddelbart etterpå i Jack Johnson hadde en veldig klar mer rocka og groovebasert tilnærming. Musikken i The Lost Direction hadde helt åpenbart en helt annen musikalsk inspirasjon, og var kanskje influert i enkelte andre musikere sine produksjoner.
Etter å ha gått gjennom en komplett oversikt over musikken i denne korte perioden skal jeg gå litt mer inn og analysere de musikalske ingrediensene.
BIG FUN
Dette var den første egentlige eksponeringen av The Lost Direction, hvis vi ser bort fra de to sporene fra albumet Live-Evil som egentlig faller utenfor. Og vi tar for oss Big Fun i to etapper – først Lpen som kom i 1974, og deretter CD-utvidelsen med mange bonusspor som kom i 2000. Av samme grunn regner jeg også albumet Big Fun som hovedutgivelsen i The Lost Direction, og vier albumet ekstra stor oppmerksomhet.
Lp-versjonen fra 1974
Den analoge utgaven av Big Fun ble utgitt i april 1974, og selv anskaffet jeg mitt eksemplar året etter, i 1975. Dette var og er en dobbelt LP, og hadde fire låter – en pr. side. Men bare tre av dem er fra The Lost Direction-perioden, og det er også de tre sporene som er desidert mest interessante i mine ører.
Det skulle altså gå over fire år fra innspillingen av tre av de fire låtene til utgivelse, og det er vanskelig å forstå hvorfor. Da jeg anskaffet dette albumet i 75 var det like før jeg også anskaffet dobbelt-LPen Bitches Brew, og for meg var Big Fun et veldig mye mer interessant album enn BB for femti år siden. Det skulle gå et par tiår før jeg helt fikk Bitches Brew under huden, og da trengte den til gjengjeld veldig dypt. Men det er en annen historie.
Årsaken til at det tok så lang tid før dette materialet ble utgitt kan mistenkes å være at det ga en retning som ikke ble fulgt opp videre av Miles Davis. Han var langt mer opptatt av å utforske en mer rocka retning innen jazzen på begynnelsen av 70-tallet, noe som ble ekstra tydelig på Jack Johnson-albumet.
Side A - Great Expectations / Mulher Laranja (Orange Lady). 19.11,69
Åpningssporet Great Expectations er ekstra interessant, og det av flere grunner. For det første har den en klar stop/start-struktur. I Første halvdel, den som egentlig har navnet Great Expectations er musikken delt opp i klare blokker med repeterende motiv med små variasjoner. Dette er en måte å bruke stop/start på som er veldig nyskapende, og gir musikken en klar karakter. I tillegg er jeg trolig langt fra den første som karakteriserer Great Expectations som en av de første eksemplene på «syre-jazz».
Jeg antydet en todeling av sporet, og egentlig er tittelen på den andre delen Orange Lady. Dette var ikke angitt på mitt eksemplar av Lpen fra 1974, men på enkelta andre utgivelser er Side A titulert med Great Expectations / Mulher Laranja, og Mulher Laranja er portugisiske for Orange Lady. Det er en Joe Zawinul-komposisjon, og ble første gang utgitt på Weather Report sitt debutalbum i 1971. Men dette var altså ikke den første innspillingen av Orange Lady, som skjedde allerede senhøsten 1969.
Side C - Go Ahead John. 03.03.70
Vi hopper over Ife på side B som irrelevant i denne sammenhengen. Etter mitt syn skulle den låten ikke ha vært med på Big Fun, siden det er representant for en helt annen musikalsk retning – On The Corner. Det hadde vært mye mer naturlig at side B ble viet til enten Recollection eller Guinnevere – mine to favorittspor fra perioden, men som først ble utgitt svært mange år senere. Begge de to sporene fyller en LP-side, og er veldig interessante representanter for den retningen som oppsto vinteren 69/70.
Og da kommer vi til sporet Go Ahead John, som egentlig er minst like fascinerende som Great Expectations, selv om det er veldig annerledes. Og skulle du være i tvil – denne John er herr McLaughlin.
Og egentlig faller Go Ahead John musikalsk litt på utsiden av The Lost Direction, og ble innspilt en måneds tid etter kjerneperioden fra november 69 til februar 70. Det er flere alternative takes på boksen The Complete Jack Johnson Sessions. Jeg syns likevel den hører hjemme i The Lost DIrection, siden den er veldig utforskende. I stilen kan vi likevel definere den som en slags brobygger over til det som kommer senere, i Jack Johnson-albumet.
På dette sporet utforsker Teo Macero en veldig spesiell effekt ved at både trommer og McLaughlin sin gitar har fått en spesiell effekt jeg ikke kan huske å ha hørt verken før eller senere. Det gis inntrykk av at disse instrumentene blir sendt veggimellom ganske vilkårlig. Og hvem vet – kanskje dette sporet skapte en spire til min interesse for multikanalsinnspillinger av musikk. I hvert fall har jeg ofte ønsket meg dette sporet i en Dolby Atmos-miks. Hører du, Steven Wilson?
Men også Go Ahead John har en klar to-deling, der det hele går over i en mer lavmælt og lyrisk passasje der Miles overtar spotlighten – faktisk i dobbel inkarnasjon. For her leker Macero med dobbelt opptak av trompeten til MD. Og det er vel denne delen som gjør at jeg syns dette sporet er en naturlig brobygger til The Lost Direction. For tempoet her er så lavt at hvis det hadde vært en sykkel ville det vært stor fare for sykkelvelt. Men det er noen innslag av korte kraftinntrykk fra Miles sin trompet som er så sterke og skjellsettende at jeg tar meg selv i å glede meg til hvert innslag.
Side D – Lonely Fire. 27.01.70
Også dette avslutningssporet på side D er en praktfull låt. Her er også tempoet så lavt at tiden nærmest står stille, og når det kombineres med åpenbart spanske klanger og indiske instrumenter blir helheten ganske magisk. Men denne spanske klangflaten skiller seg likevel soleklart fra uttrykkene i Sketches of Spain, og fra Spanish Key som nettopp hadde vært innspilt på Bitches Brew-albumet. Heller ikke til Music from Siesta, som kom i 1987har nevneverdig likhet.
Tempoet og intensiteten økes betydelig etter hvert i låten. Stemningen i dette sporet er kanskje det mest av alle faller sentralt i det musikalske uttrykket som definerer The Lost Direction. Det gir meg klare assosiasjoner til både Recollections og Guinnevere, med sitt seige tempo der tiden nesten stopper opp.
Fra den første utgivelsen av Big Fun i 1974 skulle det gå enda at kvart århundre til supplerende materiale ble utgitt på den digitale CD-utgivelsen. Vi ripper ikke opp i de sporene vi allerede har omtalt under 1974-utvgaven men går rett på de sporene som er supplert.
Recollections. 06.02.70
Dette er i mine ører en av de viktigste sporene fra The Lost Direction, etter at de tre første ble utgitt på Lpen i 1974. Også her har vi et svært seigt tempo, og en litt diffus atmosføre innledningsvis. Kanskje er det nettopp denne litt vage innledningen i et tema som egentlig går i loop som gir meg koblinger til Ravel sin ikoniske Bolero. Og i likhet med på Bolero øker klarheten og intensiteten etter hvert i dette magiske lydlandskapet ,men uten at vi får en samme eksplosive avslutningen som Maurice Ravel byr på. Klangbildet preges også her sterkt av Airto Moreira sin cuica.
Trevere. 28.11.69
Her er det også et tempo som er ganske stillestående, selv om det er litt mer høytropende musikalsk uttrykk. Kanskje litt ironisk gir det likevel litt frempek mot estetikken til Little Churc fra Live Evil. Og så har vi indiske instrumenter på plass i fullt monn.
The Little Blue Frog. 28.11.69
Dette sporet har veldig mange av de samme særtrekkene som andre spor i The Lost Direction. Det domineres av indiske og brasilianske instrumenter i tillegg til standardbestningen, og her er det også et veldig fint bidrag fra Bennie Maupin sin bassklarinett.
Yaphet. 19.11,69
Låten Yaphet har veldig mange av de typiske signalementene som flertallet av de andre sporene. Repetitive tema, og besetningen er i hovedsak den samme som på forutgående spor.
The complete bitches brew sessions – 4 cd boks utgitt 1998
Selv om det er utrolig mye flott materiale på denne boksen, er tittelen egentlig litt misvisende. Jeg tror det er flere enn meg som aller helst skulle ønske at en boks med denne tittelen skulle inneholde mer av alternative takes eller råopptak av Bitches Brew-materialet. Ikke minst de kaotiske råopptakene som Teo Macero jobbet med i over et halvt år for å sy det sammen til det magiske albumet Bitches Brew. Men jeg innser at det neppe hadde vært særlig salgbart eller politisk korrekt. Det hadde vært litt som å henge ut undertøysvasken til tørk i offentlig anskuelse.
Det er også et viktig aspekt at Bitches Brew-sporene ble remikset av Mark Wilder, uten Teo Macero sin godkjenning eller deltakelse, selv om han fremdeles var i live på det tidspunktet. Vanligvis ville ikke den slags vært en veldig stor sak med remiks av et album tre tiår senere, men akkurat på Bitches Brew må Teo Macero nærmest betraktes som en medkomponist, siden det var han som skapte veldig mye av strukturen. Derfor var det mange som så på det som et lite overgrep på den tiden, og jeg var en av dem.
Men i denne artikkelen er det ikke Bitches Brew som er det vesentlige, men tilleggsmaterialet. Og med det ekstramaterialet vi får på denne boksen, hadde det vært like naturlig at det inngikk i en samling kalt The Complete Big Fun Sessions, men som neppe hadde hatt i nærheten av den samme kommersielle appellen. Men store deler av denne boksen blir en naturlig del av min studie av The Lost Direction.
Corrado. 19.11,69
En halvlang låt, som er den kanskje mest utpreget indisk inspirerte, og med nesten mikrotonalitet og et svært seigt tempo. Men I likhet med Trevere er den på ingen måte lavmælt.
The Big Green Serpent. 28.11.69
Et gjenhør med litt Stop/start-struktur, men likevel i en helt annen inkarnasjon enn Great Expectations
Guinnevere. 27.01.70
Dette sporet har et litt merkverdig opphav, skrevet av David Crosby i CSN&Y. Men i Miles sin tapning er det veldig lite som peker mot folk-rock, rent bortsett fra at det i Miles-sammenheng er en uvanlig melodisk låt. Miles sin versjon er veldig repetitivt, i likhet med mange andre låter fra denne vinteren. Og det er noe nesten suggererende med denne lange, hypnotiske låten med indisk atmosfære i instrumenteringen. Jovisst, dette hadde vært en ypperlig side B på Big Fun. Akkurat denne låten ble utgitt fire år senere enn Big Fun, i 1978, på det spesielle samlealbumet Circle in the Round. Men sporet er en enslig svale rent musikalsk på akkurat det albumet.
Feio. 28.01.70
Også her et halvlangt spor, med et svært seigt tempo, og utforskende harmonieer.
Double Image. 28.01.70
Denne låten er benyttet i en medley med Gemini på Live-Evil, men den versjonen jeg har tatt med her er hentet fra Bitches Brew-boksen. Den har egentlig en mer klar rockegroove enn versjonen på Live Evil, men er innspilt tidligere.
Take It Or Leave It. 06.02.70
En ganske flytende og melodisk låt, som skiller seg klart fra de andre. Innslag som gir slektskap til In A Silent Way.
Live-Evil – utgitt 1971
Dette albumet ble innspilt i litt ulike perioder gjennom 1970, og avsluttet med opptak fra Cellar Door-konserten, og ble utgitt i november 1971. Mye av musikken er komponert av Hermeto Pascoal, og har et særpreg som skiller albumet fra det meste av Miles Davis sin musikk. Mye av musikken preges av søkende melodilinjer og harmonier. Det er også en del ordspill ute og går her, både ved at albumtittelen er palindrom, og låttitlene Selim og Sivad er henholdsvis Miles og Davis baklengs.
Tidsmessig faller de låteksemplene jeg har tatt med litt utenfor The Lost Direction, men jeg syns at dette egentlig er en veldig interessant videreføring av den utforskende musikken som ble skapt vinteren 69/70, så jeg har valgt å ta den med i en egen bolk. Og begge disse låtene er komponert av Hermeto Pascoal.
Live-Evil er ellers et album alle Miles Davis-entusiaster bør anskaffe.
Little Church. 04.06.70
EN veldig karakteristisk og karakterfull liten låt skrevet av Pascoal. Dette er også det første sporet av Miles Davis i den filmen jeg omtaler i avslutningen av artikkelen – Finding Forrester.
Nem Um Talvez. 03.06.70
Også dette en kort Pascoal-låt, som har mye av den samme karakteren som Little Church. Det vil si søkende og melodisk.
Hva kjennetegner musikken i THE LOST DIRECTION?
Selv om de musikalske uttrykkene spriker, samler mye av musikken fra vinteren 1969–70 seg rundt noen tydelige retninger. Det handler om åpne musikalske former, som i liten grad inneholder de rockegroovene vi fikk servert både på Bitches Brew og på det etterfølgende Jack Johnson-albumet. Det er derimot en klanglig orientert bruk av instrumentene og en tydelig vilje til å la musikken forbli uforløst. Det er tydelig at Miles Davis her utforsker nye retninger i musikken, retninger som både han og Teo Macero skyver til side-, eller i den minste svært langt foran seg de nærmeste årene. Det blir skapt et musikalsk rom som blir forlatt av Miles Davis selv, men som blir overtatt og videreutviklet av andre som var med i prosessen.
Psykedelisk jazz?
I et svakt øyeblikk kan man kanskje fristes til å benytte det vage begrepet Psykedelisk jazz, litt som en parallell til den psykedeliske retningen innen pop/rock som vokste frem på slutten av 60-tallet. Men begrepet er såpass vagt og sprikende også for pop/rock at det er best å styre unna selv om bruken av de indiske instrumentene kan være en lokkedue.
At mye av materialet som i ettertid kan samles under betegnelsen The Lost Direction finnes i arkivet rundt Bitches Brew – The Complete Bitches Brew Sessions, sier mindre om musikalsk slektskap enn om en prosess som foregikk rundt slutten av 69 og starten av 1970. Kronologisk overlapper opptakene, men estetisk peker de i veldig ulike retninger – noe som tydeliggjør hvor parallelt og utforskende Miles arbeidet i denne perioden.
Nesten stillestående rytmisk
En av de klareste signalementene på det meste av musikken vinteren 69-70 er at det meste av musikken nærmest mangler rytmisk fremdrift. Det er veldig mye stillestående musikk, og det oppleves ikke negativt. Men det gir en veldig tydelig avstand til både Bitches Brew og Jack Johnson, og peker veldig tydelig på en bevisst retning fra Miles Davis sin side.
Cuica og Sitar
Et gjennomgående, men sjelden omtalt element i dette materialet er bruken av effektperkusjon – særlig cuíca – ofte spilt av Airto Moreira. De glidende, nesten dyrelignende lydene fungerer ikke rytmisk, men som levende klangmarkører i bakgrunnen, og bidrar til å løse opp både puls og form. Dette er ikke ornamentikk, men en viktig del av romfølelsen i det som her omtales som The Lost Direction.
Også sitar og tanpura er benyttet som et instrument på ganske mange av sporene fra perioden, traktert av Khalil Balakrishna og Bihari Sharma. Her er det nærliggende å anta at disse instrumentene ikke ble benyttet som en tilnærming til Indisk musikk, men for å skape en lydatmosfære
THE LOST DIRECTION – var retningen egentlig tapt?
Jeg har vært innom det forholdet at den retningen eller det musikalske rommet som ble skapt, lot til å ha blitt forlatt av opphavsmannen selv like etterpå. Miles Davis var veldig opptatt av å delta i det som foregikk på fusion- eller rockescenen på den tiden, på sin egen måte. Og det er trolig hovedforklaringen på at dette musikalske rommet i etterkant av innspillingene ble forbigått i stillhet i over fire år. Men det betyr ikke at det ikke satte noen tydelige spor for andre som hadde vært med på veien.
McLaughlin og indisk influens
Vi starter med John McLaughlin, som i 1969 og 1970 var en av de viktigste sidemennene til Miles. Ikke minst fordi han representerte el-gitaren, et instrument Miles var dypt fascinert av på den tiden.
Og da er det veldig nærliggende å undres over at sammenfallet av McLaughlin sin senere dype interesse for hinduisme og indisk åndelighet og musikk hadde sammenheng med de klare indiske klangflatene som preget The Lost Direction? Eller motsatt, om det var McLaughlin som inspirerte Davis til å bringe disse elementene inn i Miles sin musikk.
Dette får vi trolig aldri noe klart svar på, med mindre noen spør John McLaughlin, som i skrivende stund fremdeles er oppegående i en alder av 84 år. Men selv om dette sammenfallet neppe er helt tilfeldig, er det også viktig å skille klart mellom Miles Davis sin bruk av indiske instrumenter som en musikalsk klangflate, og John Mclaughlin sin mer dyptgående åndelig engasjement.
Coltrane som døråpner til det indiske rommet?
Og som et lite apropos hadde både Davis og McLaughlin en felles faktor i den legendariske John Coltrane. Miles Davis selvfølgelig i at Coltrane var hans sidemann fra 1956 til 1960, men også John McLaughlin hadde en dyp fascinasjon for Coltrane sin musikk og åndelighet, noe som blant annet ble tydeliggjort i albumet Love Devtion Surrender sammen med Carlos Santana, der låten A Love Supreme er en Coltrane-komposisjon.
Det er ikke grunn til å tro at John Coltrane sin indisk inspirerte retning var en direkte modell for Miles Davis sin indisk‑inspirerte utforskning rundt 1969–70, men det kan være fristende å anta at han fungerte som en viktig forløper og legitimerende kraft, i likhet med andre pop- og rockemusikere som leflet med indisk musikk. John Coltrane sin åpne integrasjon av indisk musikk og åndelig tenkning viste at dette rommet kunne åpnes innenfor jazzens rammer. Miles tok deretter enkelte av de samme impulsene og omskapte dem til et rent klanglig og strukturelt eksperiment, løsrevet fra Coltrane sitt spirituelle prosjekt.
For John McLauglin var dette derimot annerledes – han hadde en dyp tilknytning til indisk musikk og åndelighet, noe som ble veldig tydelig de kommende årene, både gjennom Mahavishnu Orchestra og Shakti.
Joe Zawinul og Weather Report
Wayne Shorter og Joe Zawinul forlot Miles Davis omtrent samtidig i løpet av første halvår 1970, og ikke lenge etterpå ble grunnlaget for Weather Report lagt, i løpet av andre halvår 1970. De fikk også med Airto Moreira som var en uhyre sentral aktør i The Lost Direction, og også Miroslav Vitous. Som har hatt en kort periode med Miles i overgangen etter Ron Carter i 68.
Og den viktigste av dem i denne sammenhengen – Joe Zawinul – kom slett ikke tomhendt inn i Miles Davis sin sfære under In A Silent Way, like lite som han forlot Miles tomhendt. Både Zawinul sitt soloalbum med samme navn og Weather Report sitt debutalbum, og senere tidlige Livealbum har veldig klare DNA fra Miles Davis sin musikk i 69-70. Og selv om det er aller tydeligst på det første albumet, gjelder det for begge de to første, før musikken gradvis utviklet seg i en litt annen retning. Dette slektskapet gjelder både for Miles sin elektriske musikk generelt, men også fra The Lost Direction spesielt. Jeg har tidligere nevnt låten Orange Lady, en Zawinul-komposisjon som oppsto først på et opptak i november 1969 med Miles Davis.
Og også Airto Moreira er en viktig aktør, som bekrefter at det musikalske rommet som ble skapt i Miles sin regi i The Lost Direction vinteren 69-70 bar klare frukter hos andre enn Miles selv.
Herbie Hancock - Sextant
Litt mer perifert er det at Herbie Hancock i 1973 kunne gi ut et album som Sextant – som er åpenbart beslektet med Miles Davis sine studioeksperimenter vinteren 1969–70. Herbie Hancock var med i innspillingen av Great Expectations / Orange Lady i november 1969, og det er fristende å påstå at albumet Sextant fra 1973 peker tilbake på The Lost Direction, selv om det kanskje ikke er like åpenbart som i Zawinul / Weather Report sitt tilfelle. Litt interessant er det også at Hancock utga flere album i forkant av Sextant i 1973. Det viser også at denne tapte retningen ikke bare ble forlatt, men også lagt på vent. Hos Hancock gjenoppstår den som et selvstendig prosjekt med samme idéer om tid og klangbasert form.
Slektskapet til Miles sin musikk på Sextant forsterkes ytterligere av Eddie Henderson sitt trompetspill, som i klang, frasering og funksjon ligger veldig nær Miles Davis sitt uttrykk på trompeten.
Finding Forester – musikk fra THE LOST DIRECTION
Til slutt vil jeg ta med en utrolig flott film som bidrar med musikklipp fra The Lost Direction. Og som et litt morsomt element er filmens hovedperson William Forester en forfatter som har levd i skjul i en leilighet i Bronx i flere tiår, litt på samme måte som Miles Davis gjorde i fem år i Manhattan, fra 1975 til 1980.
På filmen Finding Forester er det ganske klare innslag av musikk fra The Lost Direction. Det starter med Little Church og Feio, og fortsetter med Lonely Fire og Recollections. Disse innslagene fungerer som tydelige atmosfæreelementer i filmen, og kan bidra for enkelte til en slags gjenfinning av The Lost Direction. Og for meg virker det lite tilfeldig at det er nettopp disse låtene som er valgt ut, for de bidrar til en atmosføre som passer godt til filmen.
Filmen har for øvrig enkelte andre bidrag fra Miles Davis, som innslag av Black Satin fra On The Corner, In A Silent Way, samt en versjon av Concierto de Aranjuez fra Sketches from Spain.
De som ikke har sett denne praktfulle filmen med Sean Connery i hovedrollen, bør benytte anledningen. Den har i skrivende stund nettopp blitt tilgjengelig på Netflix.
