Mack ble født i juli 1941, og hadde nok en ganske arbeidsom oppvekst, mye jobbing på gårdene i nærheten, og han gjorde det ikke særlig bra på skolen. Dette kulminerte tidlig i tenårene da han angrep en lærer, og ble utvist. Etter dette fulførte ikke Lonnie Mack noen utdannelse. Han begynte å spille gitar som 7-åring, etter at moren hans lærte ham noen grunnleggende grep på gitarhalsen, og deretter var hans vei staket ut. Han ordnet seg en falsk legitimasjon som trettenåring, og skaffet ved hjelp av denne en rekke spillejobber på barene i og omkring Cincinnati. Svært tidlig fikk han ord på seg for å være en sterk utvikler av spillestiler på elgitar, og i 1963 kom hans debutskive, “The Wham of that Memphis Man!” Denne skiva har legendestatus, og han har en svært utviklet spillestil allerede såpass tidlig i karrieren, en stil han holdt på helt til han sluttet å turnere godt ute på 2000-tallet.

Han hadde en lang rekke inspiratorer, og hentet sin stil fra forskjellige stilarter som soul, country, gospel og blues, samtidig som han selv utviklet dette i klar retning av rock. Hans gitartone er lett gjenkjennbar fra første anslag, langt fra alle gitarister kan skilte med såpass egenart, og dette kjennetegner en unik instrumentalist. Debutskiva fikk mye spilletid, og Mack sto på terskelen til stjernestatus, men så kom The Beatles og la alt flatt, Lonnie Mack og skiva hans forsvant i glemselen. På mange måter er nok debutskiva en mer revolusjonerende utgivelse enn den jeg har valgt å omtale i dag, så jeg skal trekke noen linjer fra 1963 over til 1985-utgivelsen. Den mest kjente låta fra debutalbumet heter kort og greit “Wham”, og dette var hans signaturlåt i alle hans påfølgende år. Låta spilles da også inn på nytt på 1985-utgivelsen, med seg har han en helt spesiell gjesteartist, og låta får da tittelen “Double Whammy”. Videre ligger en sterk og følsom låt med tittelen “Why?” på førsteskiva, og denne låta ble omarbeidet til utgivelsen av “Strike Like Lightning”, og ble da innspilt med tittelen “Stop!”.  Fra 1963 til 1978 ga Mack ut 7 skiver, hvorav en av dem var en ren banjoskive i lag med Rusty York, men ingen av disse utgivelsene gjorde mye av seg.

Mack var egentlig ikke en mann som passet til stjernelivet, han ville helst være ute i naturen, og oppleve fred og ro, men hans intense forhold til musikken trakk like hardt, så han spilte ustanselig på en uendelig rekke småklubber, men ble etter hvert lei hele bransjen. Han jobbet litt som talentspeider, solgte bibler(!), og levde for det meste fra hånd til munn mot slutten av 1960-tallet. Av alle ting ble han hanket inn av The Doors, og gjorde en rekke scenejobber for dem, i tillegg til å spille bass(!) og levere gitarsoloen på “Roadhouse Blues” på skiva “Morrison Hotel”. Den samme perioden delte han scene med flere kjente artister som Johnny Winter, James Brown, Crosby, Stills, Nash & Young, Everly Brothers, og en lang, lang rekke andre. På mange måter likte han seg bedre som sidemann, enn å stå i spotlight’en sjøl. Til tross for at han var sterkt ettertraktet, og hadde nok av jobber, var han grunnleggende misforsnøyd med bransjen, og sin egen innsats, og var i villrede om hvordan han skulle fortsette sin musikkarriere.

Men situasjonen var altså den at blant hans relativt begrensede fanbase, fantes en helt spesiell person, og han inviterte Lonnie Mack over til Austin, Texas, fordi han ville treffe en av sine største inspirasjonskilder. Mannen vi snakker om her er ingen ringere enn Stevie Ray Vaughan, som på det tidspunktet hadde oppnådd anselig suksess med sin egen debutskive, “Texas Flood” (jeg kommer tilbake til denne skiva i denne spalten etter hvert). Vaughan ordnet studiotid, og tok selv produsentjobben (ikke så innmari lurt, egentlig, kommer tilbake til dette, også), samt deltok på flere låter under innspillingene. Og dermed går teppet opp for dagens omtalte skive, “Strike Like Lightning”. Skiva ble til i Cedar Creek studio i Austin, Texas, og utgitt på Alligator Records i 1985. Lydmessig er den ikke helt god, men musikken veier opp for manglene i gjengivelsen.

Hound Dog Man  åpner ballet, og denne låta er ikke den samme som Roy Orbinson’s ei heller Glen Campell sin. Det er bassisten i backingbandet, Tim Drummond som er komponisten her. Mack’s distinkte gitartone setter umiddelbart standarden, og låta gir oss en relativt behersket oppstart av dette fyrverkeriet. Stevie Ray Vaughan bidrar også hørbart på gitarsiden, og han har bevisst lagt seg ganske tett opptil Mack’s gitarsound, en kjølig, skarpskåret tone som gir et helt eget uttrykk. Låta swinger fint, men jeg er litt usikker på hvorfor akkurat denne relativt standard låta er valgt som åpningsspor; den er grei nok, men langt fra skivas beste. Kanskje for å ikke brenne alt kruttet på en gang?

Satisfy Susie er også en original låt for denne skiva, nevnte Drummond er igjen komponist, her i samarbeide med Mack. Denne låta swinger herlig, Mack spilte ofte denne låta på scenene på 80-tallet, selv husker jeg ham best fra Cruise Café (RIP) på Aker Brygge, der jeg og en kompis satt med føttene på scenekanten, og kom virkelig nær begivenhetenes sentrum. Noe av det mer overraskende med Mack’s gitarteknikk er at han benytter mye capo, tror han er den eneste profesjonelle gitaristen jeg har sett benytte denne “krykkeløsningen”. Uansett, her setter Mack og Vaughan hverandre i stevne, og skivas herlige, drivende gitarkappleik har begynt. En deilig, sløy låt!

Stop er som nevnt en omarbeidet versjon av låta “Why?” fra Mack’s debutskive, skrevet av Lonnie Mack selv. Dette er en suger av en låt, langsom, dvelende, og her slipper Mack seg virkelig løs både på gitar og vokal. Dette er en tragisk sang om et særdeles skjevt forhold, får virkelig håpe for Mack’s egen del at dette ikke er selvopplevd. Her er det mye desperasjon, og det kommer tydelig fram både i sang og gitarsoli. En herlig ballade som framføres helt fantastisk.

Long Way From Memphis er også skrevet for denne utgivelsen, dette er vel egentlig noe i nærheten av boogie-woogie, der den humper livlig avgårde. Mack legger inn en ny herlig solo, og låta bæres fint oppe av solid rytmejobb fra trommeslager Gene Lawson og bassist Tim Drummond.

Double Whammy er altså Mack’s signaturlåt i ny tapning, og denne galskapen avslutter side 1 på LP’n. Her er det på sin plass å nevne at utgivelsen finnes i en remastret utgave, for sannheten er at originalen hadde en nokså sløv lydgjengivelse. Her, på denne låta går Vughan og Mack i strupen på hverandre med helt hysteriske gitareskapader. For en duell! Det swinger som pokker, og for å sitere Lonnie Mack: “Stevie plays his ass off! Daggone, that son of a bitch makes me nervous!”

Tittellåta, Strike Like Lightning ligger som første spor på side 2, her er det samlede krefter som står bak komposisjonen, Mack, Drummond, Vughan og låtskriveren Will Jennings, mannen bak f.eks. “Tears in heaven” og “My heart will go on”. Hvorfor og hvordan denne låta ikke ble brukt som åpningsspor er utenfor min fatteevne, men her er den nå heldigvis. Bare å skru volumet til 11, dette er solid til tusen, og Mack lar igjen sin særegne gitarsound skinne i dette fyrverkeriet av en låt, her går det unna! I’m gonna strike like lightning, somwhere down the road, I’m gonna be the story, mama never told.... Dig that!

Falling Back In Love With You (Mack), igjen en tilbakelent ballade, som vel kan behøves etter utladningen i forrige låt. Dette er nedpå og elegant, ingen trommer, kun gitar, keyboard og bass, det groover flott og behagelig. Mack viser også her en noe annen side av seg selv, en mildere klang og mindre villskap i leveransen. Vakkert.

If You Have To Know, skrevet av samme gjeng som tittelsporet, Stevie Ray Vaughan bidrar her både på vokal og gitar, og igjen har vi en deilig swingende låt. Vanskelig å sitte stille når denne herlige, lettbente låta danser med høyttalerne. Igjen får vi servert et fantastisk fiffig samspill, med SRV til venstre, Mack til høyre. Pokker disse gutta kunne spelle!!

You Ain’t Got Me (Mack), igjen er vi oppe i tempo, i denne swingende, gitarbaserte, rytmiske låta. Det bygges opp til det ene crescendo etter det andre, og om du noen sinne skulle være i tvil om hvorfor Mack har inspirert så mange gitarister, SRV inkludert, legg øret til denne låta. Vil ellers berømme bassisten her, han legger ned en formidabel jobb.

Oreo Cookie Blues er også laget for denne utgivelsen, og er siden covret av flere artister. Etter utskeielsene vi har blitt servert, er denne låta som en ren avskjed å regne. Rent akustisk, SRV bidrar på National Steel, dette blir en deilig, slentrende blueslåt med stor autoritet. Det er bare å takke godeste Vaughan for at han trakk Lonnie Mack fram fra glemselen, denne skiva står fortsatt som en påla og som en minnestein om en nærmest ukjent gitarhelt, som leverte det utrolige, og inspirerte en hel generasjon gitarister.