INNHOLD
Audio Research + Auralic + Klipsch
I likhet med i Asker var også de største rommene naturlig nok plassert i 1. etasje og i underetasjen. Det var åpenbart tilstrekkelig tilgang på utstillerrom, men mange av utstillerne ønsker naturlig nok større rom, og disse var det begrenset tilgang på.
Vi har ikke etterspurt besøkstall, men inntrykket er at Oslo HiFi Show har vært i vekst år for år. Den eneste malurten jeg kommer på er at noen av utstillerne bør disiplineres enda mer når det gjelder forstyrrende bass samtidig med at det spilles i naborommet. For lydsmitten var kanskje enda mer dominerende i Sandvika enn den har vært i Asker. Bortsett fra det må det skrytes uhemmet av årets utgave av Oslo HiFi Show
SPILLELISTE FOR DEMOSPORENE
I likhet med i fjor har jeg også i år laget en spilleliste for de sporene jeg lyttet til på de ulike rommene, og som er omtalt i artikkelen. Men denne gangen i Qobuz i stedet for TIDAL. Disse gjelder selvfølgelig bare for de sporene som ble avspilt da jeg var i de respektive rommene, og er derfor ikke allmenngyldig. Men de kan likevel være et nyttig supplement til beskrivelsen av inntrykkene.
Og så kan det forekomme at de sporene som er lagt inn i spillelisten ikke er helt de samme versjonene som ble avspilt under demoene. De sporene der det ble spilt vinyl er åpenbare eksempler på det.
Du finner Qobuz Spilleliste her
VINYL OG HEADFI
I underetasjen på messehotellet var det et konsentrat av HeadFi representert av mange aktører på et slags HeadFi-torg. I tillegg hadde Neby rigget opp en stor kolleksjon fra Pro-Ject sine platespillere.
Big Dipper hadde også en stor stand i underetasjen, og naturlig nok var det ny vinyl som dominerte.
Det var en ganske stor samling med HeadFi-relatert utstyr fra diverse produsenter, med Mala Audio som utstiller.
Bruktvinyl hos HiFi & Vinyl
Til gjengjeld ble det et hyggelig knippe med bruktvinyl, denne gangen hos HiFi & Vinyl. Det ble et etterlengtet supplement med utgivelser fra artister der jeg forsøker å få noenlunde komplette samlinger av relevante utgivelser.
Santana sitt livealbum Lotus er kandidat til bandet sitt aller beste album sammen med Moonflower, og er attpåtil en trippel LP med musikk som kanskje er bandets aller mest fusion-inspirerte, med klart slektskap til Miles Davis sin periode fra tidlig 70-tall. Det siste sporet på side 1 mener jeg hardnakket er en toegget tvilling til låten Widspan på Stomu Yamashta sitt album Go – Live from Paris. Eller i det minste halvbroren. Og deres felles far er trommeslageren Michael Scrieve som var med i begge bandene.
Ummagumma er en av Pink Floyd sine tidlige utgivelser fra 1969, og er en urettmessig nedvurdert utgivelse. Særlig den første skiva i Dobbelt-LPen har flotte liveversjoner av noen av bandet sine høydepunkt så langt.
The Man With The Horn var Miles Davis sitt første album etter at han ble dradd opp av sotteseng i begynnelsen av 80-tallet. Jeg har egentlig aldri hatt dette albumet blant mine favorittalbum blant 80-talls utgivelsene til Miles, men det er mye materiale her som ble brukt på bl.a. det etterfølgende We Want Miles, og som er helt magisk. Tittelsporet er nesten komisk, med en karakter som gir assosiasjoner til James Bond-låter, og fritt etter hukommelsen det første sporet med kvinnelig vokalinnslag etter 40/50-tallet.
Sportin`Life er Weather Report sitt nest seneste studioalbum, og egentlig ikke blant mine favoritter. Men det er en middels bra utgivelse, og var et hull i min samling av Weather Report.
NEBY
Det var mange aktører som hadde rigget opp mange rom i år, og med mindre jeg gikk surr i tellingen var Neby den med aller flest rom – hele seks av sorten.
Pro-Ject
Pro-Ject er selvfølgelig en av gigantene innen vinylavspilling, og er stolte over at de både utvikler og produserer spillerne sine i Europa. Sortimentet til Pro-Ject fra Neby var den desidert mest omfangsrike kolleksjonen med platespillere på messen, og spesielt interessant er den balanserte satsingen produsenten har kommet med for få år siden. Det gjelder både spillere og RIAA-trinn, der signaloverføringen fra spiller kan ivaretas av en mini XLR-kabel.
Men i Pro-Ject sitt øvre sjikt var det en spesiell platespiller som fikk det til å rykke vanvittig sterkt i kredittkortmusklene. For her hadde Neby et av de 175 eksemplarene som er produsert av deres modell Pro-Ject 175 Vienna Philharmonic Recordplayer. Dette er en eksklusiv jubileumsmodell laget i samarbeid med Wienerfilharmonikerne. Hele konstruksjonen er inspirert av orkesterets instrumenter, der treverket og lakken kommer fra fiolintradisjon, metallchassiset fra messingblåsere, fingerløftet fra en klarinettklaff og hastighetsknappen fra en fløyte.
Teknisk bygger denne jubileumsmodellen på en videreutviklet versjon av Pro-Ject sine platespillere The Classic, med forbedrede toleranser og høyere presisjon. Den leveres med en håndplukket Ortofon-pickup basert på Cadenza-serien, tilpasset finishen på spilleren og utviklet for å gi en klang signert Wienerfilharmonikerne.
Modellen ble produsert i kun 175 eksemplarer, i fargene Dark Cello og Bright Violin, og hver spiller har en bakplate med serienummer og eierens navn.
Dette demo-eksemplaret kunne selges til en usedvanlig fordelaktig pris. Jeg bestemte meg for å vurdere det i løpet av messen, men kort tid senere var den borte. Sånn er livet noen ganger, når man ikke helt har tatt Carpe Diem inn over seg. Men neste gang…
Audevo - Piega Og Macintosh
Her var det den gamle kjenningen Martin Aadland fra Bergen som hadde regien med en ganske nystartet butikk i Bergen. Men Martin er ingen nykommer, med fartstid både fra Musikmagazinet og som initiativtaker og leder av Bergensavdelingen av Duet Audio fra 2016 frem til 2025.
Piega har han lang fartstid med også fra tidligere, og her var det Master Line Source 2 / 2 Gen han spilte på. Dette er modeller som kom i 2023, og hvis ikke hukommelsen spiller meg et puss er dette etterkommere etter de Piega-modellene vi fikk en sniktitt på under Duet Audio sin åpning av Bergensbutikken i 2016. De har en spesiell konstruksjon med fire bånddrivere, assistert av akustiske linser i bakkant som også fungerer som sterkt ikoniske designelement.
Det var elles en ganske heftig forsterkerrigg fra McIntosh, og så hadde Martin rigget opp en sub i hvert hjørne for å jevne ut bassresponsen.
Audevo var kandidat til å være det rommet med den mest interessante musikken i mine ører, og det startet med Nils Frahm og låten Sunson, som låt flott, men uten å være det lydmessige høydepunktet i seansen. Men det var en veldig flott romlig gjengivelse, står det i mine notater.
Neste spor var en litt mer tilbakelent fremførelse av Esbjørn Svensson trio sin From Gagarin`s Point of View. Lavmælt, vakker og svevende gjengivelse, med veldig dyp bass.
Jeg nevnte at Audevo sitt rom var kandidat til å ha Messens mest interessante musikk, og det er til tross for det etterfølgende sporet. Jeg har registrert at mange er vilt begeistret for Beck, men jeg er ikke en av dem. Og sporet The Golden Age hadde i tillegg en lyd som for meg virker uforståelig, med tidvis vreng i mellomtone og vokal som vi får håpe er tilsiktet fra producer, men like fullt meningsløst i mine ører. Men det er verken Piega eller McIntosh sin feil, for lyden på dette sporet er minst like dårlig på mitt eget oppsett.
McIntosh og SVS
Søndag startet dagen på det andre av Neby sine rom med McIntosh-oppsett. Og her var det mer rendyrket McIntosh, rent bortsett fra at det var supplert med SVS-subwoofere.
Vi starter med høyttalerne som var et par XRT1.1K, lillebroren til XRT2.1K som jeg opplevde «unplugged» hos Duet Audio i Bergen på en butikkinspeksjon for snaut syv år siden. Ellers var det om mulig en enda heftigere elektronikkrigg fra McIntosh i dette rommet enn i Martin sitt rom med Piega-høyttalere.
Sporet Queen Mary med Francine Thirteen hørte jeg i flere rom denne- og tidligere messer, og det er lett å forstå grunnen. En flott, dyp og distinkt bassgjengivelse ble veldig godt formidlet av dette oppsettet.
Chris Jones sin No Sanctuary Here er en messeklassiker som jeg neppe har hørt med dypere bass før.
Det var forresten et litt mer moderat Mcintosh-oppsett i dette rommet som det ikke ble spilt på da jeg var innom, med ML1 Loudspeaker Mk II og tilhørende elektronikkbokser med blålys.
Hifi life - Wiim
Også i år hadde Andrè Solem i Trondheimsbaserte HiFi Life et eget rom under Neby sin paraply, og også i år var det et sterkt fokus på Wiim. Årets store nyhet som kom før nyttår er strømmehøyttalerne Wiim Sound og Wiim Sound Lite, til henholdsvis 3.999,- og 3.299,-, og der forskjellen på disse er at førstnevnte både har en rund skjerm i fronten og en dedikert fjernkontroll, mens Sound Lite er for de som vil komme litt rimeligere fra det uten display og fjernkontroll.
Kef og Rotel
På Neby sitt siste rom var det KEF sine Ref 7 Meta som sto i fokus, og de som har fulgt med på KEF sin høyttalerutvikling gjenkjenner Meta-oppgraderingen som startet på LS50. Disse høyttalerne ble drevet av elektronikk fra Rotel sin Michi-serie, og Marcin sin Kashmir låt bra på oppsettet.
Led Zeppelin sin Imigrant Song låt derimot litt smårufsete, men det står vitterlig også på oppdragsseddelen til dette klassiske sporet. Hvis du ønsker å høre en spennende og langt mer audiofil variant av denne låten, anbefales å ta en lytt til Barb Jungr sin versjon som kom for et par år siden.
Hjemmekino - Polk og Marantz
I motsetning til på HiFi Klubben sitt hjemmekinorom var det mer moderat og balansert forestilling i Neby sitt tilsvarende rom i nabolaget. Her var det et oppsett bestående av Marantz elektronikk og Polk høyttalere.
HIFI KLUBBEN
HiFi Klubben hadde fire rom i år, men det må innrømmes at jeg nærmest bare stakk hodet innom hjemmekinorommet på grunn av utagerende fremvisning. Hos politiet ville det kanskje ha blitt definert som PLIVO…
Men de tre andre rommene til HiFi Klubben ga svært givende HiFi opplevelser.
Radiant Acoustics
Første visitt i første etasje gikk til HiFi Klubben sitt rom, der de ikke overraskende hadde benyttet anledningen til å spille på Radiant Acoustics sine rykende ferske gulvmodeller Clarity 66. Disse modellene hadde verdenspremiere på Oslo HiFi Show,
Modellene bygger på mye av filosofien til de to eksisterende stativmodellene, Clarity 6.2 og Clarity 4.2, der 6.2 har imponert meg med nesten overnaturlig dyp- og presis bass med en 6,5-tommers mellomtone/bass-driver. Den får hjelp av doble slavebasser.
På den nye gulvmodellen har de gått over til en dobbel aluminiumsbass i form av 2x 6.5tommers Purifi Ushindi, med samme dimensjon som den papirbaserte driveren på Clarity 6.2. Til gjengjeld har de droppet de passive bassradiatorene, og gått over til en bassport som ifølge HiFi Klubben og produsenten skal ha svært lav støy.
Foran høyttalerne var det rigget til en Lyngdorf TDAI-2210.
Under denne første visitten ble det spilt lavt, nesten på bakgrunnsnivå, så det var uegnet til å få et reelt inntrykk av hva Clarity 66 kunne prestere, verken på sporet Gasoline fra F1-albumet, eller på Cut`n Run av Gordon Goodwin`s Big Phat Band.
Derfor ble det en ekstra visitt på dette rommet etter bransjemiddagen lørdag kveld, der de fikk vist seg frem med både medbragt spilleliste og glass. Da ble det spilt på et mer tilfredsstillende nivå, og med klassiske demospor som Birds og Liberty låt det stort og flott på disse nye modellene fra Radiant Audio til rundt nitti tusen for paret.
Hegel og Dali
I dette rommet hadde HiFi Klubben rigget opp toppmodellene i Dali sin Epikore serie – Epikore 11 til over en halv million, som bare toppes av Kore i Dali sitt hierarki. Disse var satt opp med et Hegel-anlegg plukket fra aller øverste hylle, som innebærer CD-spilleren Viking, DACen The Raven (D50), Forforsterkeren The Conductor (P30A) og et par av monoblokkene The Orchestra (H30A). En elektronikkrigg til over 660.000,-, som løfter totalprisen til rundt 1,2 mill. pluss kabler.
Police sin Tea in the Sahara ble løftet til en veldig flott forestilling, i likhet med den etterfølgende Murder by Numbers, også den av Police. På sistnevnte har jeg notert at det ble servert et veldig stort lydbilde. Jeg må likevel innrømme at rent musikalsk er den jazza versjonen der Sting har en gjesteopptreden med denne låten på Zappa-albumet Broadway The Hard Way er overlegen. Men det er en annen historie.
B&W og NAD
På dette rommet hadde HiFi Klubben valgt et oppsett bestående av B&W sine minste gulvstående i toppserien, og 804 D4 var kombinert med NAD sine toppmodeller M33 V2 integrert og M23 V2 effektforsterker.
Og dette oppsettet fikk vist at 804 D4 er et interessant alternativ i HighEnd-segmentet til en pris som ikke tar av fullstendig.
Mer Infected Mushroom, denne gangen var det AI Therapist som underholdt og demonstrerte bassegenskaper. Også sporet Home fra Dominique sitt kanskje mest interessante album ble servert med en fin balanse og god lyd.
Hifiklubben hjemmekino
Hifiklubben hadde et eget hjemmekinorom, og da jeg beveget meg i de traktene var det ekstrem bass som foregikk. Ikke helt min greie, og jeg evakuerte før jeg fikk registrert hva oppsettet besto av.
MALA AUDIO
Det kom ikke som noen overraskelse at Mala Audio også var blant de med flest utstillerrom, men kanskje litt uventet at de ble slått på målstreken av Neby. Mala sine rom bød på en veldig rik spennvidde i karakteren, selv om det i hovedsak ble servert oppsett fra forsiktig HighEnd og oppover til mer HighEnd for svært bemidlede gamle gubber.
Electrocompaniet og Q Audio
Hovedattraksjonen i Mala sitt Electrocompanirom var unektelig den nye forforsterkeren EC 5, og som vanlig var det Lasse Danielsen som sto for presentasjonen, flankert av Volker Hunger. Vi kjenner ikke den norske prisen enda, så vi får bare sortere den under Billett Merk Høy Prisklasse. De velvalgte makkerne AW 800 monoblokkene har derimot en kjent prislapp som lyder på 229.000,-, og streameren i oppsettet var en ECM 1 Mk 2 til 49.900,-.
I dette rommet var det rigget opp to par høyttalere fra Ø Audio. Toppmodellene Verande hadde friminutt da jeg var innom, og overlot forestillingen til de mindre Icon 12.
Første spor på min vakt var Simon & Garfunkel sin klassiker Sound of Silence, nå fremført av The Ghost of Johnny Cash. Denne tolkingen er også i ferd med å bli en messegjenganger, og fremførselen var flott, med stor lyd. Og en passe raspende vokal.
Den etterfølgende I Put A Spell On You med Chantal Chamberland låt direkte magisk på dette oppsettet.
Audio Group Denmark
På det neste Mala-rommet var det Audio Group Denmark – en av Mala Audio sine hovedleverandører som holdt til. Seansen ble ledet av Lars Kristensen, som er medgrunnlegger sammen med Michael Børresen. Audio Group Denmark er kjent for å gå litt egne veier med mange av sine produkter.
Her ble det spilt på Aavik elektronikk, Anzus D-serie kabler og annet tilbehør, og høyttalerne Børresen T3.
Den gamle Bee Gees-klassikeren To Love Somebody som noen av oss husker fra dette bandet sin første glansperiode lenge for Travolta satte dem på kartet på nytt, ble i Mala-rommet framført i en tolking av Bjørn Fjærestad. Og det låt utrolig flott på dette oppsettet med dansk HiFi i møblert prisklasse.
Come Together er en av flere kandidater til tidenes beste Beatles-låt i min bok. Og denne versjonen som er hentet fra Abbey Road sin Super Deluxe utgave og har blitt gitt subtittelen «Take 5» gjør den ikke mindre aktuell. Gjengivelsen på oppsettet fra Audio Group Denmark fremførte den med en ypperlig lydgjengivelse. Ikke minst gjelder det John Lennon sin vokal.
Duoen Marion Hill sin litt frekke låt Differently er egentlig ikke egnet til å imponere i Hifi-sammenheng, men likevel kom Børresen T3 med tilhørende elektronikk fra det med æren i behold.
Marten / dCS / Boulder
Mala hadde som nevnt mange rom, og på dette rommet fikk vi et utvalg fra dCS, Marten og Boulder.
Elektronikken som var rigget opp besto av en dCS Lina nettverksDAC med en tilhørende Lina Master Clock, spent foran en Esoteric integrert som jeg antar ikke var i funksjon da jeg var i rommet. Men det var de to Boulder 1151 monoblokkene. Det var også en Kuzma Stabi platespiller i oppsettet, og en DS Audio DS 003 equalizer som antas å gjøre nytte som RiAA når det ble spilt vinyl.
Det som interesserte meg mest var likevel høyttalerne Parker Trio Diamant Edition. Dette er de nest største modellene i Marten sin Parker-serie. Marten har som kjent gitt navn til sine serier fra historiske jazz-giganter, og jeg skal ikke fornærme deg med å fortelle hvilken saksofonist som inspirerte til Parker-serien. Men denne serien er nr. to nedenfra i hierarkiet, men til gjengjeld er dette en ekstra påkostet utgave av den mellomste modellen i serien.
Navnet Parker Trio indikerer at det er tre drivere i høyttalerne, og Diamant Edition forteller om en påkostet diamant-diskant, i tillegg til at de har mer avanserte delefilterkomponenter, forbedrede terminaler og Jorma Statement internkabling.
Sporet Loyalty med Sofiane Pamart ble veldig flott gjengitt, men det er ikke helt min musikk. På Sweet Child of Mine fikk vi en aldeles nydelig vokalgjengivelse, Og det gjorde vi også på Martin Simpson sin Jackie and Murphy.
Spendor
På det neste Mala-rommet var det Spendor sine A7.2 som sto i for musikken, sammen med elektronikk fra Musikal Fidelity, DCS og Matrix.
Chasing Cars av Cantal Chamberland låt vakkert og lyrisk, og slett ikke så heseblesende som tittelen kunne villede til å tro. Det etterfølgende sporet Come Join the Murder var ikke helt min greie.
Pylon Audio og Fezz
I dette rommet hadde Mala Audio rigget opp et par Pylon Audio Diamond 28 Mk2, en veldig annerledes konstruksjon enn de Jade 30-høyttalerne fra samme produsent som gjorde stor suksess i Oslo HiFi Show i Asker for et år siden, selv om også de modellene som spilte i år gjorde en fin figur.
Elektronikken besto av en Matrix streamer-transport og forsterker og DAC fra Fezz.
Og på dette oppsettet serverte Hanne Boel en veldig fin tolking av J.J. Cale sin After Midnight. Og lyden fra oppsettet var også veldig bra.
Mono hadde sikret seg et av de store rommene i 1. etasje, og hadde to hovedoppsett som de vekslet mellom. Utstillerne i dette strøket var også blant de mer disiplinerte, og hadde gjort avtaler med naboene om spilletider for å minimere skade på lydfremstillingene på grunn av lydsmitte fra naborommene.
Mono hadde dette rommet sammen med Oslo HiFi Center, og butikksjef Christian Kopperud var OHC sin representant, mens Terje Romen og Simen Bjerkestrand representerte Mono AS, og sto for demoene.
Sonus faber + Rega
Min første lytteøkt var med et oppsett som utelukkende besto av Rega sitt nye ferske HighEnd forsterkersett, med forforsterkeren Mercury og effekttrinnet Solis. Vi skrev om dette forsterkersettet til rundt 200.000,- da det ble lansert i november, og det var en stor fornøyelse å få en første lytt til det på Oslo HiFi Show.
Platespilleren var en Rega Naia, et par svært drøye steg opp fra Planar 8 som vi testet tidligere i vinter. Jeg fikk dessverre ikke registrert hvilken pickup som sto på den, men den leveres ofte med en Rega Aphelion 2 MC-pickup, da til en samlet pris på et par hundre tusen.
For å oversette signalene fra denne Rega-riggen hadde Mono valgt de rimeligste gulvmodellene i Homage-serien, et par Sonus faber Homage Serafino G2 i Graphite utførelse til 375.000,-. En veldig elegant finish, og den kanskje minst prangende versjonen.
Og dette oppsettet låt lettere magisk når Simen satte på side B-siden av LPen Couldn`t Stand The Rain med Steve Ray Vaughan, som startet med en flott tolking av den seige 12-takteren Tin Pan Alley.
Også Demo-klassikeren Liberty av Anette Askvik gjorde en veldig god figur på dette oppsettet. Ikke minst den utsøkte gjengivelsen av Petter Wettre sin saksofon, som jeg hadde vært så heldig å få oppleve i Fredrikstad helgen før med kvartetten Paris/Oslo – samme konsertkvelden som for mitt vedkommende avsluttet med en vanvittig flott konsert med det snart 82 år gamle fyrtårnet Billy Cobham, og hans Time Machine
Audio Research + Auralic + Klipsch
Det andre oppsettet til Mono hadde Klipsch sin ganske nye Klipschhorn AK7, sammen med den nye forforsterkeren LS-2 fra Audio Resarch. Her var det en streamer fra Auralic som leverte musikksignalene, og det låt fantastisk med låten Birds av Dominique Fils Aimè, til tross for dette er litt i overkant en gjenganger. Men jeg kan ikke klage – jeg bruker det sporet selv i mange av mine testløyper.
Acoustics med Billy Raffoul låt vanvittig tøft og rått, og med en voldsom bass, etter hvert.
Og så var det Anette sin Liberty igjen, da, som denne gangen spilte med enda mer avslappet og ubesvært bass enn på oppsettet med Sonus faber.
Gojira sin trommesolo med det beskrivende tittelen Drum Solo var heftig. Mer dynamisk gjengivelse enn dette får du ikke.
Og også Bjørn Torske sin remiks av Røyksopp sitt Eple låt bra, men uten å være like spektakulært som forrige låt.
Siri Svale Band sin klassiske tolking av Billie Holliday sin ikoniske Don`t Explain låt stort og med imponerende bass. Og siden denne låten tidvis har vært et av mine faste testspor, gir jeg ikke Klipshene et snev av ansvar for den uunngåelige sibilansen – på dette sporet er den obligatorisk med mindre du spiller på rene subwoofere…
STUDIO M3
Noen vil kanskje syns det blir litt avsporing, men jeg var en av dem som tente litt på det modulære reolsystemet til Studio M3. Kanskje litt kjølig design, men spesielt som vinyloppbevaring syns jeg dette virker interessant i mange sammenhenger, ikke minst med den valgfrie modulen der du kan trekke ut en skuff med vinyl som du kan bla i. Også perforerte sideplater som antas å være en grad av akustisk transparent tiltalte meg.
Studio M3 holder til i Sandvika, og siden i beflippelsen over å ikke bli kastet ut glemte å ta egne bilder, tillater jeg meg å knabbe noen fra selskapet sine nettsider.
DUET AUDIO
Duet Audio hadde også to rom i år, og selv om Dynaudio er en veldig spennende produsent med blant annet interessante stativmodeller, var det Avantgarde sine hornmodeller som fascinerte mest denne gangen.
Dynaudio
Timingen var antakelig litt dårlig da jeg var innom Duet Audio sitt rom like etter frokost, for rommet hadde åpenbart våknet helt til lev enda. Eller så var det lav aktivitet på grunn av en timing-avtale med naboen, som spilte høy bass så det holdt.
Men oppsettet hos Duet Audio var interessant, med Dynaudio sine høyttalere Dynaudio Contour 20 Black Edition, en oppgradert versjon av Contour 20i. Disse ble drevet av den integrerte strømmeforsterkeren Moon Simaudio 371.
Say My Name av Anna B Savage låt flott og lavmælt, og eskalerte i en avsluttende fase der det var lagt inn mye vreng i studio som ikke helt er min greie. Men dette er verken Dynaudio eller Moon sin skyld.
Duet Audio har også spilt på de aktive Confidence 20A i løpet av messen mens jeg var helt andre steder, som jeg fra tidligere lyttesesjoner låter imponerende bra.
Avantgarde
Duet Audio hadde et rom der de stilte ut Avantgarde sine Opus 1. Dette er en aktiv modell, der det store hornet spiller i frekvensområdet 700 til 20.000Hz, mens en ti-tommer overtar nedover i registeret. Her spilte de sammen med en Innous Stream 3 streamer.
Til drøyt 150 tusenlapper fremstår dette som et høyst interessant valg, ikke minst tatt i betraktning at du slupper effekttrinn.
Og sporet Promise av Haevn låt veldig stort og flott, og god musikk er det også. Det samme gjelder også for det etterfølgende Bad Spell med Larkin Poe, som serverte et godt lydbilde.
AUDIOCENTERET - PERLISTEN
Denne produsenten hadde koblet opp toppmodellene S7t Black Edition i den interessante Perlisten høyttalerserie, og stilte ut svært mange andre høyttalersett. Høyttalerne var koblet til elektronikk fra Arcam, Storm Audio og Bryston.
Dette oppsettet låt veldig bra på Dylan sin låt The man in the Black Coat, fra sent åttitall.
Tom`s Song var et litt småfrekt innslag, som låt veldig åpent og litt rått. Her var et likevel litt sjenerende støy fra naborommet som spolerte fremførelsen noe.
ANALOG LAB
Analog Lab fokuserte ikke overraskende på vinyl, og her gikk det naturlig nok i relativt heftige vinylrigger. Jeg overlater leseren til Arve sin beskrivelse av Analog Stand sin stand, men nevner bare at jeg fikk med en vakker gjengivelse av Chet Baker sin tolking av Broken Wing.
NJÅL HANSON
Hos Njål Hanson ble det spilt på et par stativhøyttalere til ca. femti tusen. På modellene Referenc 9 har Canton har gått litt egne veier, ved at diskanten er plasser under mellomtone/bassdriver.
Men det var ingen hindring for at det låt riktig pent når Ståle Andersen satte på Andrea Zonn sin Better Be Home Soon.
STEREOFIL
Stereofil hadde tre rom i år, og Audio Note er nok en av de leverandørene som har en mest trofast tilhengerskare.
Audio Note
Stereofil hadde som vanlig et eget rom med et oppsett av Audio Note, og her var det et par hjørneplassert AN-J som spilte sammen med elektronikk fra samme produsent. Da jeg var innom var det platespilleren TT-2 som var kilde, men det var også rigget opp en CD-spiller fra AN.
Dr. John sin I Walk On Guilded Splinters låt friskt og veldig detaljert, mens Love sin Alone Again Or har en litt rølpete lydkarakter som ble godt gjengitt.
Acoustic Energy
På Stereofil sitt neste rom var det rigget opp et par ganske rimelige stativhøyttalere. Acoustic Energy AE1 40th Anniversary Edition ligger på rundt tjue tusen for paret, og fikk drahjelp i bassen av den spesielle subwooferen Kensington fra MJ Acoustics.
Bob Jones sin jazza tolking av Elton John sin klassiker Rocket Man låt ekstra bra på dette oppsettet, og hadde en veldig presis gjengivelse.
Devialet
De nye Devialet modellene hørte vi hos Sterofil i høst på vår vei til Hortenmessa, da disse nye modellene nettopp hadde landet. Og de gjorde en imponerende figur da også.
Da jeg kom innom var det de minste modellene Devialet Phantom Ultimate 98 det ble spilt på, og Allegretto av Karl Jenkins låt imponerende tort og flott på disse små høyttalerne.
Den samme musikken ble spilt på de større Phantom Ultimate 108 , og lyden ble enda større og fyldigere. Men samtidig må jeg innrømme at dette ikke helt er min musikk. Da hadde jeg faktisk større glede av det etterfølgende sporet. NOT ALONE av Q – morsom musikk og en påfallende lys vokal.
DACAPO
DaCapo hadde europapremiere på en helt ny høyttalerserie fra Usher. ND-serien har tre ulike modeller, og det var den største gulvmodellen ND 5 Jarek spilte på sammen med velkjent elektronikk fra Ear, med rørforforsterkeren 912 og en Dr. Feickert platespiller. Usher BD 5 har en prislapp mellom 99.000 og 109.000, avhengig av finish, mens stativmodellene som også var utstilt startet på 59.000. Og så har vi den mellomste ND 3, som bare har en enkel 7-tommer i bassen, i motsetning til toppmodellen som har to 7-tommere. Diskanten er helt ny, og er en 1,25-tommer.
Jarek vet alltid at i det øyeblikket jeg kommer inn i demorommet er det ingen vei utenom å sette på Gino Vanelli sitt eventyrlige album fra 1974, som DaCapo selvfølgelig har i Mobile Fidelity sin tapning.
Og spor nr. 2 på B-siden Felicia låt magisk også på dette oppsettet, mens det etterfølgende The Work Verse om mulig låt enda et lite hakk bedre. Men det må likevel innrømmes at jeg har hørt disse sporene enda bedre på et par Usher ML 802, og i et betydelig større rom i Horten.
SIGBERG AUDIO
Det kom ikke som noen overraskelse at Sigberg Audio hadde tatt med et par av de relativt ferske gulvmodellene Saranna, som Thorbjørn spilte på. Dette er de første gulvhøyttalerne fra Sigberg Audio, etter at både SBS og Manta har vært stativmodeller konstruert for bruk sammen med subwoofere.
Saranna er også de første modellene fra produsenten som er konstruert for å stå helt på egne ben, uten støtte fra subwoofer. Høyttalerne er fullaktive, og benytter en koaksial hoveddriver.
Sammen med de aktive Saranna hadde Sigberg Audio koblet opp en Streamer fra Eversolo. Og det låt veldig flott og åpent når Make Us Stronger av Ghost Roder spilte. Veldig presist, og med stort rytmisk driv.
Sporet My Secret av Anna Terrheim, og vist at høyttalerne behersker å imponere også med lavmælt musikk.
AVSHOP - HAMRAMR
Bjørn Erik Forberg silt i år opp med en helt ny konstruksjon, som var en prototype som enda ikke er produksjonsklar, og består av en 15 tommer og en 12 tommers coaksialdriver. Navnet har derfor blitt 1512.
Åpningssporet i min økt var det trommebaserte sporet Pillar II av Andy Akiho, og viste at dynamikk og bass er livrett. Queen Mary var et gjenhør fra McIntosh-rommet, og denne gangen spilte det nesten enda bedre. Og en annen messegjenganger Sound of Silence med The Ghost of Johnny Cash låt også overbevisende.
AUDIOAGENTEN
Denne utstilleren har gang på gang imponert på messer i Stor-Oslo og Horten med høyttalere som spiller mye mer bass enn man skulle tro, og det gjaldt også i år. Obidian Ffion har et litt skjult triks, ved at de har en 8 tommer i bunnen, mens det ser ut som det bare er en toveis-konstruksjon med en fem-tommer sammen med en 22mm diskant. Denne modellen har faktisk en frekvensrespons som strekker seg ned til 32Hz ved -3db.
Da jeg var innom, ble det spilt sporet Luminol av Steven Wilson. Og med fare for å terge på meg noen vil jeg frimodig hevde at jeg syns Wilson er mye bedre til å lage strålende remikser av historiske rockealbum enn å lage egen musikk. Men lyden var bra fra dette oppsettet.
SOUNDGARDEN
Av Soundgarden sine to rom var det nok rommet med Monitor Audio og Roksan som vakte størst interesse hos meg. Men System Audio er likevel interessant med sitt aktive konsept.
Monitor Audio - Roksan
På dette rommet til Soundgarden var det elektronikk av Roksan som spilte sammen med en Rega Planar 8 med ND7 pickup. Sistnevnte var et morsomt gjenhør med den spilleren jeg nettopp testet med en ND9, men det er selvfølgelig ikke mulig å trekke noen konklusjoner i sammenligningen mellom de to pickupene basert på et lytteinntrykk der bortimot alt annet er forskjellig.
Elektronikken drev et par Monitor Audio Gold 100 6G til rundt femti tusen.
Sporet Both Sinking av Oda Felicia har en veldig spesiell vokal, som kan være interessant og morsom, men som gjør det litt krevende å vurdere oppsettet.
Også Litt av et Liv med Kari Bremnes er morsom, med en tvetydig tekst. Men lyden på denne utgivelsen har jeg aldri likt – det høres litt ut som om Kari synger med en sokk i munnen. Men dette Roksan/Monitor Audio-oppsettet kom overraskende godt fra det hele.
System Audio
I Soundgarden sitt rom med System Audio var det som vanlig Grand Old Man Ole Witthøft som sto for demoen. Og som vanlig de siste årene var det også aktive høyttalere med DSP som sto på menyen. Han demonstrerte med rette hva som er mulig å få til med relativt slanke høyttalere når de suppleres med DSP og aktiv deling og drift.
Først ut var Dire Straits sin klassiker Six Blade Knife, som jeg har notert låt presist. Betydelig mer interessant musikalsk var likevel Sunshine Of Your Wub, en elektronika-tolking av Cream sin klassiker fra 60-tallet. Og det låt overbevisende, med sin heftige synthbass.
AUDIOAKTØREN
Audioaktøren hadde med en helt ny versjon av QLN – P3 Gen 2. Dette er en videreutvikling av den tidligere konstruksjonen i P3. Sammenlignet med forgjengeren har Gen 2 fått et oppgradert kabinett med dobbel Qboard-struktur, helt nytt førsteordens delefilter med økt fokus på fase og timing, forbedret internkabling og nye justerbare føtter.
Disse høyttalerne var rigget opp sammen med en Red Muse 3C platespiller som ruvet godt på toppen av racket over elektronikk fra blant annet EAR og Acoustic Arts.
Four Wild Horses av David Munyon låt flott, og gjenhøret med Steve Ray Vaughan sin Tin Pin Alley låt ende noen hakk flottere. Veldig god bass på sistnevnte.
SENTRUM AUDIO
Sentrum Audio hadde med seg et par veldig spennende og eksklusive stativhøyttalere. AudioNostrum holder til i Barcelona, og Saturn Pandore kan ved første øyekast se ut som toveis-konstruksjoner. Men i tillegg til en 7,5-tommer og en aluminiumsdiskanten har de også en piezo-elektrisk superdiskant. Kabinettet er svært premium, og oser av kvalitet og høy finish.
Furia Latina serverte en veldig morsom versjon av Pink Floyd sin klassiker Wish You Were Here. Og den låt bra også.
MOET AUDIO
Moet Audio stilte med et par originale høyttalere for Silent Pound som vi har sett og hørt før. Modellen heter Bloom, og kan vel egentlig defineres som store stativhøyttalere med integrert stativ. De har et klart moderne designuttrykk, og prisen er 189.000,-.
Melodie en sous-sol av Kenichi Tsunoda Big Band låt bra, men det var vel egentlig det etterfølgende Kraftverk-sporet Geiger Counter / Radioactivity som ga det sterkest inntrykket for meg.
LYDGLEDE - HIFISENTRALEN
En spennende nyhet er at Hifisentralen har overtatt eierskapet av Lydglede, og har fått lokaler i C.O. Lunds gate i Drammen – sentralt og med gode parkeringsmuligheter.
På messen var det rigget opp et sett med Triangle BR04, storebrødre til BR03 som jeg testet for noen år siden, og som gjorde en veldig god figur til prisen.
Men etter hva vi forstår blir det ingen direkte sammenslåing av nettbutikken til Hifisentralen og Lydglede. Derfor var det også rigget til et eget rom med Hifisentralen sitt utvalg av produkter med spesiell vekt på Topping og Eversolo
NORDIC SOUND DESIGN
I tillegg til at det var et par IOTA II i oppsettet var det et par Momentum JS det ble spilt på da jeg var i rommet. Disse fikk signal fra elektronikk fra Atoll og ARS SONUM.
Lillebjørn serverte en fin gjengivelse av God Natt Oslo på dette oppsettet. Og naturligvis var Peter Gabriel sin Sledgehammer betydelig mer hardtslående på dette sporet som kan ha behov for å temmes litt i toppen noen ganger.
MULTIROM
Denne aktøren har den siste tiden fått nye interessante agentur av merker som er godt innarbeidet i markedet. Og det er spesielt britiske produsenter vi snakker om, der SME er et av de ferskeste agenturene.
Cyrus
Multirom hadde en spennende premiere på Cyrus sin nye fullbreddeforsterker Cyrus 80 AMP. 80-serien består av den integrerte forsterkeren som Multirom presenterte i Sandvika, men det kommer også en forforsterker og effektforsterker etter hvert. Den integrerte 80 AMP har 150 watt pr. kanal, og matcher 40-serien perfekt, og rigger veldig bra sammen med to komponenter i 40-serien plassert ved siden av hverandre.
I dette rommet var de rigget opp sammen med et par Kerr K200, og Sabrina (I Am A Party) med Fred again låt morsomt og hardtslående på dette oppsettet.
Arcam
På Multirom sitt andre rom var det også mange nyheter. Den nye Arcam-serien har vi skrevet om tidligere, og her var det toppmodellen av strømmeforstekrere – SA 45 som ble demonstrert. En veldig interessant enhet, som også byr på Dirac.
Men enda ferskere enn den nye elektronikkserien fra Arcam er de rykende ferske høyttalerne. Og her var det toppmodellen Arcam R45 til ca. 90.000,- som ble demonstrert. Disse har en 25mm diskant med waveguide og keramiske drivere til mellomtone og bass.
I mine ører låt This Is What You Are med Mario Biondi aller best uten Dirac aktivert – enda mer dynamisk og oppløst, men her er det avhengig av hvilke innstillinger som gjøre for frekvensområdet systemet skal behandle. Og hvilke personlige preferanser lytteren har.
NAT
Morten i Norsk Audio Teknikk hadde fått besøk fra Sverige, og da forstår mange at det er Mike Bladelius vi snakker om. Han hadde også med seg sønnen Alexander, som har regien for AB-Tech.
Og selv om Bladelius er velkjent for voksen tung HiFi, var det den kommende Norse-serien som vakte størst interesse hos meg. Det som var utstilt var prototyper, med ganske unifome kompakte bokser i Norse-serien.
I rommet til Norsk Audio Teknikk ble en rekke svært tidlige prototyper vist frem – noen så ferske at de ennå ikke hadde fått endelige produktnavn. Felles for serien er et kompakt halvbreddsformat, med en tydelig modulær filosofi. X1 effektforsterkere som kan kjøres i både stereo og mono, valgbar bias og effekt, kombinert med ekstern strømforsyning og en kommende X2 forforsterker som fortsatt befinner seg i utviklingsfasen.
AB-Tech hadde også en DAC på gang som var litt uoffisiell enda, men som var med i loopen på demoen.
Og det mest spennende av alt er at prisen later til å bli svært moderat for denne serien som det er grunn til å ha store lydforventninger til basert på de lytteinntrykkene jeg fikk sammen med PMC Prophecy 7.
Landhouse sin Cover av Cohen sin legendariske You Want it Darker. Og Per Mathisen sitt magiske arrangement og rekomposisjon av Adagio For Strings på Jan Gunnar Hoff sitt album Voyage låt veldig flott og balansert, og med veldig balansert bass.
REGAL AUDIO
Regal viste frem en veldig interessant høyttalerkonstruksjon, med en 15 tommers bass i åpen baffel kombinert med et horn. Disse høyttalerne kom gjennom nåløyet til Stig Arne sine fire rom han har skrevet om, så jeg viser videre til en grundigere beskrivelse i hans artikkel.
Elektronikken var en Lumin Streamer og en Technics platespiller med en DS-pickup, og DAC og integrert forsterker var Anders Hansson sine egne konstruksjoner
Første spor i lyddemoen var en av Morten Lindberg sine utsøkte produksjoner i form av Gregorian Chant - Crux Fidelis, og det låt usedvanlig flott, og hadde mye klang.
Bach: The Cello Suites - Recomposed av Peter Gregson er både en veldig fascinerende utgivelse på Deutsche Grammophon og har en utsøkt lyd. Og her ble det veldig bra gjengitt. Veldig åpent og direkte, står det i mine notater.
Stor kontrast til gammel Deep Purple og Rat Bat Blue, som ikke er helt min favoritt fra dette bandet. Infected Mushrooms er derimot ofte spennende og dette sporet var valgt for å demonstrere basskontroll. Og den besto disse Regalmodellene.
Les også Stig Arne sin messerapport fra Oslo HiFi SHow 2026
Les også Arve sin messerapport fra Oslo HiFi SHow 2026
