Susanne Lundeng har en svært lang fartstid med utgivelser på Kirkelig Kulturverksted. Etter debutplata Havella som ble utgitt på plateselskapet Heilo i 1991 har hun utgitt hele syv CDer på KKV, medregnet Et Steg Ut.
Hun er født i Bodø i 1969, og folkemusikk later til å ha vært en del av basiskosten i oppveksten. Hun ble tidlig opptatt av Nordlandsk folkemusikk, og det ligger som en grunntone i alle hennes innspillinger. Og på Havella var det polsdanser i mer eller mindre naturell innpakning som sto på menyen.
Men allerede på den første innspillingen Drag hos KKV ble horisonten utvidet. Elementer fra vise/rock var tydelig til stede i denne kvartetten sammen med Kristin Skaare, Stan Poplin og Finn Sletten. Og de fire påfølgende utgivelsene kan betraktes som en stadig utforsking av sideterrenget vise/jazz/pop/rock/blues. Men hele tiden med folkemusikken som grunntone. Og det er fristende å anta at den stadige skiftningen i medmusikanter på utgivelsene har vært et bevisst ledd i å utforske nytt terreng. Gjennom denne lange perioden er det også i økende grad egne komposisjoner som blir fremført.
En litt tydelig endring av retning ble det på plata Mot, som ble utgitt i 2011. Her er det en klar dreining i retning klassisk/samtidsmusikk, ikke minst i det som for meg er utgivelsens mest spennende del. Imella er komponert av Norges kanskje mest profilerte komponist innen samtidsmusikk Rolf Wallin, og her fremført sammen med Bodø Sinfonietta. Verket Imella er også med på en svært spennende SACD-utgivelse på Grappa i 2011, der det er flere verker av Rolf Wallin.
Et Steg Ut som ble utgitt for noen dager siden (20.6.14) opplever jeg som en videreføring av den terrengutforskningen som ble startet med CDen Mot. Eller streng tatt har det vært innslag med hint av klassisk / samtidsmusikk også på tidligere utgivelser, for ikke å snakke om alt det jeg ikke har oversikt over når plateselskapenes mikrofoner har vært slått av.
Engegårdkvartetten er medspillere på denne utgivelsen. De er tidligere kjent fra tre flotte multikanals SACDer på 2L med miks av gamle og nyere komponister, og mer er i anmarsj. Det er en delvis fornyet Engegårdkvartett som spiller her i forholdt til på 2L-utgivelsene.
Jeg hadde som en første antakelse at tittelen Et Steg Ut avspeiler en musikalsk retning. Jeg har etter hvert kommet til at tittelen trolig har en annen betydning, for i motsatt fall ville jeg vært tilbøyelig til å heller kalt platen Et Steg Inn Igjen. For Susanne Lundeng har åpenbart vært på en musikalsk reise i over 20 år, der hun har beveget seg i kanten hjemmeområdet folkemusikk. Men det har ikke vært en reise stadig lengre vekk fra folkemusikken, heller en sideveis forflytning. Og på denne utgivelsen opplever jeg at den hos henne alltid tilstedeværende folkemusikkbasisen er enda tydeligere enn på mange tidligere utgivelser, kanskje med unntak av den forrige - Mot.
Musikken er veldig tydelig preget av kammermusikkbesetningen, og en veldig sterk syntese av folkemusikk og klassisk/ samtidsmusikk. Den er samtidig mer stillferdig og lavmælt enn det meste hun ellers har laget. På min desiderte favoritt Verdensveien synger hun også, og det er en gripende stemme som understreker at det er noe hun godt kunne gjort mer av enn de få innslagene vi har fått på tidligere utgivelser.
Et annet musikalsk høydepunkt for meg er Merkedagen. En nesten meditativ musikk, med repetitive elementer som gjør at tankene flyktig vandrer til Arvo Pärt, selv om musikkformen er svært annerledes
Susanne Lundeng sin særpregede tone er en viktig bestanddel i denne plata. Sammen med litt djerve, tette harmonier gir det en veldig flott personlighet som gjennomsyrer hele utgivelsen i en større ensartethet enn jeg har opplevd på andre av hennes innspillinger.
Jeg får lyst til å bevege meg ut på en tynn gren nå. En biograf skrev i en bok om Miles Davis at han egentlig var en bluessanger – en bluessanger som hadde trompeten som stemme, og jazzen som arena. Og jeg er fristet til å si noe tilsvarende om Susanne Lundeng – en bluessangerinne med folkemusikken som arena og fela som stemme. For i likhet med Miles Davis er det ikke musikksjanger som er det vesentlige med musikken hun skaper – det er det sterke personlige musikalske uttrykket. Og sammen med basisen i den nordlandske folkemusikken, er det dette sterke uttrykket som er bærebjelken i musikken hennes. Da blir sjanger og musikkform litt likegyldig. Denne personlige grunntonen hos Susanne Lundeng har et ikke så rent lite snev av melankoli, akkurat som hos Miles Davis. Det er en umiskjennelig sårbarhet i Miles Davis sin tone, og det finnes noe av dette i Susanne Lundeng sin fiolintone også.
Og så vil jeg trekke enda en sammenligning med Miles Davis. Selv om han skapte helt nye retninger innen jazzen hele fire ganger, slapp han aldri fokus fra sin egen musikalske fortid. Han hadde alltid sin egen- og verdens jazzfortid med seg som et viktig element. Derfor avslo han også konsekvent å se på seg selv som avantgardist, til tross for alle hans radikale nyskapinger. Også dette syns jeg kan overføres i en viss grad til Susanne Lundeng sin musikk, selv om det selvfølgelig på langt nær er like grunnleggende musikalske nyskapninger som Miles Davis sto for.
I min forrige plateanmeldelse av utgivelse fra KKV av Seterkauk var ikke lyden helt på nivå med det aller beste fra KKV. Men det er den her! Fantastisk oppløsning, detaljering og perspektiv, og med bra dynamikk. Strålende! Anmeldelsen er ellers basert på lydfiler i 24bits/96kHz, ikke CDen.
Susanne Lundeng har igjen skapt en spennende utgivelse, der hun videre utforsker det omkringliggende terrenget til folkemusikken. Og når lyden i tillegg er i toppklasse må resultatet bli utmerket!
