Syngende foodprosessorer

For å ta et eksempel: En melodi er ulike tonehøyder som er organisert i en bestemt rekkefølge. Det er mange gjenstander som kan produsere ulike tonehøyder. En foodprosessor med en god motor er fullt ut i stand til å frembringe tonehøydene som skal til for å spille O helga natt men grunnen til at de fleste av oss ikke tenker på foodprosessoren som et musikalsk instrument er kanskje at vi som regel ikke tenker på de lydene den frembringer som egnet musikalsk materiale. Men i det øyeblikket noen organiserer de ulike lydene som skapes av motoren endres noe i oss: Hver for seg er ikke tonehøydene foodprossessoren skaper noe vi vil forbinde med musikk men hvis de settes i en rekkefølge slik at de danner en melodi og det hele er godt nok utført kan vi overtales til å inkludere foodprossesor-lyder i begrepet "musikalsk materiale".

(Forøvrig framførte Maja Ratkje O Helga Natt på foodprossessor på PøbelJul-konserten til gruppa POING for noen år siden og selv om jeg nok foretrekker Jussi Björlings versjon kan jeg ikke nekte for at jeg nå lytter med andre ører når jeg lager meg en smoothie om morgenen.)

Maja Ratkje og medlemene av POING, Rolf-Erik Nystrøm, Håkon Thelin og Frode Haltli.
 

Dét at vi plutselig godtar at lyder vi før bare anså som "lyd" også kan være "musikk" er gjerne basert på personlige erfaringer (som i foodprossessor-eksempelet.) Men opp gjennom musikkhistorien har det også forekommet slike endringer hvor det oppstår en aksept for å utvide oppfattelsen av hva "musikk" kan være.

(u)lyd eller musikk?

En av de historiske hendelsene som ga det største puffet til denne typen endrede oppfatninger var den industrielle revolusjon som fylte opp verden med et vell av nye lyder, hvorav flere senere er blitt innlemmet i det "egnede musikalske materialets" rekker. Vindturbiner, skipsfløyter, prusting av damplokomotiv og elektroniske radiosignaler dannet et nytt altomfattende lydlandskap, og blant menneskene som levde midt i denne rivende forandringen fantes  det enkelte som var i stand til å høre noe mer enn bare industriell (u)lyd.

I kjølvannet av alle de ny-skapelsene som den industrielle revolusjonen brakte med seg fikk komponister og musikere verden over et helt nytt sett med byggeklosser å leke seg med. Det var enkelte av disse nye "byggeklossene" vi så på og lyttet til i forrige artikkel og her kommer en til som absolutt bør nevnes.

Ondes Martenot

Det elektroniske instrumentet Ondes Martenot (uttales "ånd martenå") ble patentert samme år som Tereminen nevnt i forrige artikkel og hadde et viktig fortrinn: sammenliknet med Tereminen er Ondes Martenot "enklere" å spille på da musikeren her forholder seg til et fysisk klaviatur og ikke spiller i løse luften.

Oppfinneren av instrumentet, Maurice Martenot, var opprinnelig cellist men jobbet som radiotelegrafist under første verdenskrig.  I det usannsynlige møtet mellom radiofrekvenser og strykeinstrumenter finner vi dermed dette unike instrumentet som kombinerer elektroniske frekvenser med strengeinstrumentets dynamiske ekspressivitet.

Det er flere måter å traktere instrumentet på. Musikeren har en metallring rundt den ene fingeren og når denne ringen dras langs en metall wire trigges ulike frekvenser/tonehøyder. Opprinnelig hadde instrumentet et malt klaviatur som kun var der for å gi et visuelt que for hvor man befant seg men på de senere instrumentene var det også et spillbart klaviatur som ga mulighet for mer virtuos traktering. Venstre hånd styrer en liten skuff med et kontrollpanel som endrer volum og artikulasjon.

Her gir musikeren Thomas Bloch en demonstrasjon av noen av instrumentets mange muligheter:

Høytalere med strenger og gonger

Noe av det som stiller instrumentet i en særstilling er at det kommer med utskiftbare høytalere kalt diffusers. Og her er det virkelig snakk om høytalere med noe attåt, hold deg fast:

- du har Pricipal,den tradisjonelle høytaleren

-Métallique: en høytaler hvor en liten gong brukes som høytalerkjegle til høytaleren og gir en slags ringer-i-vann-lydeffekt som er svært rik på overtoner.

 - Résonance: som har metallfjærer spent ut foran høytaleren og hvor disse bidrar til å skape en mekanisk vibrerende effekt

Og til sist: Palme: en høytaler formet som et palmeblad (derav navnet) med strenger spent opp foran og bak klangbunnen i høytaleren. Strengene var stemt i en kromatisk skala men kunne også stemmes til andre intervaller.  Lyden som kommer gjennom høytaleren setter strengene i bevegelse og strengenes med-vibrasjon skaper ekstra resonans i lyden (omtrent slik du får hvis du holder ned pedalen på et flygel og roper inn i instrumentkroppen eller hvis du skulle ha plassert en mikrofon inn i en langeleikkasse.)

Lydmateriale som dette instrumentet stilte til rådighet var så bredspektret at det raskt ble omfavnet av så vel pop-industrien med Jonny greenwood fra Radiohead i spissen, som av klassiske komponister som Olivier Messiaen, Edgard Varese og Giacinto Scelsi i tillegg til å ha bidratt til lydsporet på flere filmer (akkurat som Thereminen har også Ondes Martenot vært et yndet lydtilskudd i science fiction og alien-filmkategoriene).  For noen smakebiter, sjekk ut Turangalilla-symfonien til Messiaen eller Radioheads låt How to dissapear completely.

Både Thereminen og Ondes Martenot hadde og har fortsatt sine tilhengere og kritikere, og de brakte den eletroniske lyden inn i konsertsalen for alvor. Kanskje det er mulig å tenke seg at ingen av disse instrumentene hadde sett dagens lys hvis ikke skaperne deres hadde vært i stand til å høre skjønnhet der andre kun hørte støy.

 Som en avslutning kan vi her høre Ondes Martenot i samspill med to andre fantastiske instrumenter: slagverksinstrumentet Hang og Krystall orgel eller Krystall baschet som det også heter. En meditativ lytteropplevelse for helgen.