Aurora utgir en CD med komposisjoner av Jan Erik Mikalsen. Les mine inntrykk av SAAN.
Ketil Bjørnstad – Berget det Blå.
Ketil Bjørnstad er en institusjon i norsk kunstliv. Hans produksjon er kanskje aller størst som forfatter, men for meg er det musikeren og komponisten Ketil Bjørnstad som fascinerer mest.
Santana er selvfølgelig et av fyrtårnene innen pop/rock, og dette er like selvfølgelig uløselig knyttet til Carlos Santana. Ikke fordi han er den eneste ekstraordinært dyktige musikeren i Santana gjennom historien, men fordi han er en musikkskaper med et særdeles stort særpreg, og med en tydeligere signatur enn noen.
Al DI Meola er en av de utvalgte gitaristene som har en unik og umiskjennelig signatur. Jeg var dypt fascinert da jeg hørte hans tidligste soloalbum på midten av 70-tallet. Men det startet egentlig ikke der.
Rick Wakeman er en musiker jeg har- og har hatt et sammensatt forhold til, for å si det forsiktig. Han har utvilsomt vært et fyrtårn av en musiker særlig på 70-tallet, og han har også hatt en musikalsk spennvidde.
Little Feat – Waiting for Colombus.
Nå har jeg plukket frem et album som jeg bade musikalsk og rent fysisk regelrett slet ut på tampen av 70-tallet. Og det er ikke hvilket som helst album. Little Feat sitt doble livealbum Waiting for Colombus er en soleklar kandidat til tittelen 70-tallets beste live-album.
Bob Dylan – Infidels. Et lysglimt midtveis i tunellen!
Dette er den første Lpen av Dylan i denne serien, men det blir ikke den siste. I løpet av kort tid kommer en ny skive fra omtrent samme periode.
YES – RELAYER.
Relayer er en slags elefant i rommet – dvs i Yes-rommet. Dette er kanskje et av de Yes-albumene som skiller seg mest ut fra de andre. I den grad noen av Yes sine album i det hele tatt kan plasseres i samme rom som de andre.