Leonard Cohen – Thanks for the Dance
Den egentlige avskjeden
Den kanadiske giganten Leonard Cohen utga sin siste plate You Want It Darker få dager før han døde 7. november, for nokså nøyaktig tre år siden. Men han hadde enda mer på hjertet, og før han døde rakk han å lage noen musikalske skisser i sitt hjemmestudio. Og hans sønn Adam Cohen som også er musiker og musikkskaper hadde gjennom samtaler fanget opp hvilke arrangementer Leonard Cohen hadde forestilt seg.
Basert på dette underlaget har Adam Cohen i ettertid produsert et album som han mener er i Leonard sin ånd. Det blir en setting nesten som da Mozart sin elev Sussmayr fullførte Wolfgang Amadeus sitt Requiem, som han ikke rakk å fullføre selv. Og Adam Cohen har selvfølgelig respektfullt fått med en rekke dyktige musikere som later til å ha gått til oppgaven med stor ærefykt.
Resultatet har blitt et album som er en uhyre sterk musikalsk opplevelse. Det er preget av lavmælt minimalisme, som samtid er rungende i sin styrke. Rent prinsipielt er det mulig å hevde at dette ikke er et fullblods Leonard Cohen-album, siden han selv ikke var til stede for å ta hånd om detaljene. Men samtidig opplever jeg Thanks for the Dance nesten som å være mer Cohen enn noe annet album, og et enda bedre album enn You Want It Darker, til tross for fraværet av det ikoniske tittelsporet på sistnevnte. Og kanskje det aller beste, til tross for at det med sin snaue halvtime kanskje også er det aller korteste, i hvert fall i CDens tidsalder.
Man kan selvfølgelig fristes til å fremheve noen spor, men blir lett handlingslammet i frykt for å utelate noe. Og tekstene er ren poesi, med sin fascinerende blanding av uhygge, sensualitet og lyriske bilder.
Også lyden er flott og med stort nærvær og gjennomsiktighet, til tross for et opphav fra et hjemmestudio. Det ble ikke mulig å komme forbi Thanks for the Dance som ukens plate den aktuelle fredagen, en dag som også sjenket oss en annen fin Cohen-utgivelse som er et konsertopptak fra Paris Theatre i London fra artistens morgen i 1968.
Dans Les Arbres – Volatil
Strålende musikk og lyd!
Dans Les Arbres er et norsk-fransk ensemble som består av den franske klarinettisten Xavier Charles, Ivar Grydeland på gitar, Christian Wallumrød på piano og Ingar Zach på perkusjon. Musikken er improvisasjonsmusikk der det kan være en krevende øvelse å gi presise karakteristikker, men jazz er selvfølgelig et hovedelement. For oss som har en spesiell oppmerksomhet rettet mot Christian Wallumrød som en av Norges mest interessante musikere for tiden, er det fristende å si at det musikalske landskapet ikke er særlig overraskende.
Dans Les Arbres har tre tidligere utgivelser – den første allerede i 2006. De to første utgivelsene Dans Les Arbres og Canoopee utkom på ECM, mens den siste Phosphorescence ble utgitt på Hubro. Nå har det spennende plateselskapet SOFA fått fatt i ensemblet, og for de som syns at denne første utgivelsen Volatil er krevende for lytteren, kan jeg opplyse om at dette er noe av det snilleste du får fra SOFA. Følg ellers med for flere omtaler fra dette plateselskapet i nær forestående platesmakinger.
Volatil er den første utgivelsen som består av et liveopptak. Musikken er et eneste 53 minutter langt spor, der musikken er i stadig utvikling og endring. En fascinerende vandring i klangbilder er en måte å betrakte den sterkt fascinerende musikken på. Selv om det i utgangspunktet kan virke fjernt, får jeg flere øyeblikk litt ufrivillige klanglige assosiasjoner til et over 50 år gammelt kutt fra Grateful Dead, i det utypiske sporet Feedback på albumet Live/Dead. Det illustrerer kanskje at denne musikken tross alt er ganske tidløs. Og at Grateful Dead startet et litt annet sted enn der de havnet.
Og så må jeg nevne at musikken slett ikke er så vanskelig tilgjengelig som jeg muligens antydet lengre oppe. Jeg vil heller hevde at dette er en veldig god anledning for den som er interessert i å utvide horisonten i retning fri jazz / samtidsmusikk.
Lyden er direkte strålende på denne utgivelsen, med flott dynamikk, perspektiv og klang. Og en medvirkende årsak til at Volatil ble kåret til ukens plate i en svært sterk konkurranse med mange andre fremragende utgivelser.
Les mer om Volatil hos SOFA
Mats Eilertsen - Reveries and Revelations
Grensesprengende vakker musikk som går sine egne veier
At Mats Eilertsen er en svært dominerende norsk jazzbassist for tiden illustreres blant annet av at han har vært omtalt i Audiophile.no i forbindelse med tre plateutgivelser tidligere i år. Både på hans egen utgivelse And Then Comes The Night på ECM, som også ble kåret til Ukens Plate, og som bassist på Jacob Young sin Evening Falls. Og også på Helge Lien Trio – 10, også den kåret til Ukens Plate i pinsens platesmaking. I tillegg til har skribentkollega Stig Arne lyttet til hans meritter sammen med Trygve Seim på Vossajazz. Mats Eilertsen har vært på plateselskapet Hubro i 10 år, men har også en del utgivelser på ECM.
Denne gangen går Mats Eilertsen nye veier, både musikalsk og i forhold til prosedyre under utviking av musikken. På flertallet av sporene har han startet med å sende over utvalgte bass-spor til et håndplukkede musikalske kolleger, og bedt de om å supplere med det de ville. Et veldig originalt utgangspunkt, og resultatet har også blitt særdeles spennende musikk.
Men det er nok mer enn prosedyren som har æren for det fantastiske og ukonvensjonelle resultatet, for ifølge liner notes har Mats Eilertsen gått utenom sin egen musikalske allfarvei i utvalget av basskreasjoner. Norske jazzgiganter som Geir Sundstøl, Arve Henriksen, Eivind Aarseth, Per Oddvar Johansen og Thomas Strønen er bidragsytere på denne unike utgivelsen, som ligger an til å være en sterk kandidat som årets plate i Audiophile.no.
Musikken ligger og vaker et sted i grensetraktene mellom jazz og samtidsmusikk. Det morsomme er at selv om det er musikere som i hovedsak karakteriseres som rene jazzmusikere, har Reveries and Revelations kanskje størstedelen av tyngdepunktet innen båsen samtidsmusikk. Og når den unike og spennende musikken er kombinert med praktfull lyd signert Daniel Wold, har dette blitt til en plate du under ingen omstendighet kan gå glipp av.
Les mer om Reveries and Revelations hos Hubro
Ensemble Ernst – Xtended Heart & Unheard Herbs
Flotte tolkinger av nyskapende komposisjoner
Ensemble Ernst er et av de virkelig spennende samtidsmusikkensemblene vi har i Norge, og mitt tastatur har krysset ensemblet ved et par anledninger tidligere i senere tid. Vi snakker da om Julian Skar sin utgivelse Exaust/Renew for et drøyt år siden, utgitt på Aurora. Og ikke minst den utsøkte BUT utgitt på Lawo, som ble kåret til årets plate i Audiophile.no for noen år siden.
Også denne gangen er det en utgivelse på Lawo, med den underfundige tittelen Xtended Hearts and Unheard Herds. Her er det fire verk av fire forskjellige komponister.
Og vi starter med det første verket som også er det lengste, og kanskje også det aller mest spennende. Det nesten 22 minutt lange On the Guarding of the Heart er komponert av den serbisk-svenske 44 år gamle komponisten Djuro Zivkovic, som ble født i Beograd, men har bodd i Stockholm siden årtusenskiftet. Det er mye spenning, dynamikk og innimellom også dramatikk i musikken, som egentlig ikke er særlig vanskelig tilgjengelig til tross for nyskapende elementer. Kanskje albumets aller mest fascinerende komposisjon, som blir forsterket av en flott lyd, dynamisk og krystallklar lyd.
Der Zivkovic sin komposisjon gir meg litt urbane, kanskje tekniske assosiasjoner er det natur som dominerer norske Ragnhils Berstad sin komposisjon xtendõ. Kanskje er det en seterstøl som dukker frem der bak vokalen som mengder seg med andre fjellyder, eller kanskje skjer det bare i mitt hode? Det spiller egentlig ingen rolle – valget er mitt. Og ditt.
(herd)STUDY har en besynderlig tittel, og fengsler fra første takt med repetitive, litt urovekkende klanger. Det er vanskelig å unngå å få assosiasjoner til den minimalistiske giganten Steve Reich i denne komposisjonen av Jan Martin Smørdal fra Horten, som også er medgrunnlegger av Ensemble neoN – et ensemble jeg også har på CD-spilleren disse dager med en langt mer krevende utgivelse enn Xtended Heart & Unheard Herbs. Uansett er (herd)STUDY en heftig konkurrent til On the Guarding of the Heart i kampen om albumets mest spennende låt.
Og så må vi for all del ikke forbigå Jan Erik Mikalsen sin Jeger, eller Gammel Jegermarsj som den heter før den har gått gjennom Mikalsen sin ekstreme, og ikke rent lite morsomme forvandling. Mitt forrige musikalske møte med Kristiansunderen Jan Erik Mikalsen var med den flott utgivelsen SAAN på Aurora. Denne gangen må vi vel tillate oss å si at det dreier seg om en slags rekomposisjon med glimt i øyet. For den gamle jegermarsjen som vi ellers opplever i stram figur på i et 17.mai-tog, eller der omkring, fremført av stedets jente- og guttekorps, høres her ut til å bli fremført av en lirekasse. Eller en duracell-kanin der det er like før batteriene går helt tom – utmattet og sliten av å ha spilt hele dagen og halve kvelden i dette evindelige toget. Og for liksom å understreke det poenget dør musikken brått før melodien er i mål. Fantastisk!
Lyden på Xtended Heart & Unheard Herbs er gjennomgående utsøkt, og bidro til at albumet ble kåret til ukens album!
Les mer om Xtended Heart & Unheard Herbs hos Lawo
Helge Lien Trio – 10
Akustisk triojazz av særdeles høy klasse
Albumet tittel avspeiler at dette er det 10. albumet i rekken fra Helge Lien Trio. Men det er samtidig litt upresist, for selv om det er det tiende albumet til trioen, er det det første albumet med denne besetningen. For av den trioen som startet for 20 år siden er det bare Helge Lien selv som gjenstår. Knut Ålefjær trakterte trommene frem til Per Oddvar Johansen overtok i 2013, mens Mats Eilertsen overtok etter Frode Berg på bass i 2018.
Det er ikke uvanlig at en CD blir til dobbel LP på grunn av de velkjente tidsbegrensningene på LP som format. På 10 har plateselskapet Ozella valgt å gå motsatt vei – en dobbel CD har blitt til en enkel LP. Det innebærer selvfølgelig at det musikalske utvalget er sterkt begrenset på LPen i forhold til den doble CDen. Denne anmeldelsen er basert på LPen, men jeg har selvfølgelig smuglyttet også til den digitale utgaven via TIDAL.
Det er et ganske stort musikalsk spenn på denne LPen. Og selv om alt sorterer trygt innen hovedkategorien jazz, finer vi innslag som har en lett folkemusikkinspirasjon. Mens andre låter er klart mer utforskende. For egen del verdsetter jeg hele spekteret, og syns at noe av styrken med albumet er nettopp denne musikalske spennvidden, fra de svært melodifokuserte låtene Popkoral og Krystal, via Jazzkoral sin fabulering til de mer utforskende Be Patient og Loose Gore.
Dette er det første studioalbumet som ikke er innspilt på Rainbow studio. Det kan kanskje i utgangspunktet gi grunn til bekymring, for Rainbow studio er sædeles renommert for sin lyd i regi av Jan Erik Kongshaug. Dette viser seg å være en særdeles ubegrunnet bekymring. For denne 180 grams LPen har en utrolig god lyd. Svært bra dynamikk, og nesten spooky perspektiv.
Fantastisk musikk med strålende lyd gjør at Helge Lien – 10 ble kåret med stø penn til ukens plate. LPen inngår også som en av mine referanse-LPer
Les mer hos Ozella Music
Eivind Audstad Trio – Northbound
Magisk pianotrio
Pianisten Eivind Austad er bergenser, og har med seg en annen bergenser på trommer. Magne Thormodsæter er en av de store norske jazzbassistene, og har spilt med en rekke jazzgiganter. Som Terje Rypdal, Ståle Sorløkken, Paola Vinaccia, Karin Krog og John Surman, i tillegg til at han er musikalsk leder for Bergen Storband.
Trommeslageren er Håkon Mjåseth Johansen, en annen betydelig norsk jazzmusiker, som blant annet er kjent fra Trondheim Jazzorkester og Come Shine. Og ved en tilfeldighet (eller kanskje ikke…?) utgjør disse to sistnevnte musikerne også rytmeseksjonen i en annen utgivelser i dagens platesmaking. Mer om det senere.
Eivind Austad er likevel den av musikerne som i mine ører gir mest karakter til denne andre plata fra trioen. Han har en litt dragning mot det minimalistiske og rytmisk distinkte, og kan innimellom gi litt assosiasjoner til Erlend Skomsvoll sin touch. Det innebærer at han ikke viker unna det svært virtuose når det stemning for den slags. Men vanligvis er det litt mer minimalistisk underfundighet som preger pianospillet, gjerne kombinert med rytmisk betonte anslag.
Jeg greier ikke å la være å fremheve den flotte og litt morsomme tolkingen av David Bowie son Space Oddity, kanskje en av de mest lavmælte låtene på plata.
Den gjennomgående fine musikken på Northbound forsterkes av en god og transparent lydgjengivelse på denne utgivelsen fra Losen Records. God dynamisk kontrast er en forutsetning for vellykket gjengivelse av pianotrio som i så stor grad spiller på dynamiske pulser og impulser.
Les mer om Northbound hos Losen records
Anders Jormin – Poems For Orchestra
Storslått og vakkert
Anders Jormin er kandidat til tittelen Sveriges lendende jazzbassist, og har en formidabel merittliste bak seg, både når det gjelder plateutgivelser og hvem han har spilt med. Og etter århundreskiftet har det stort sett vært ECM han har holdt seg til, men denne gangen har han gått til Losen Records.
Det er langt fra første gang Anders Jormin tar med Lena Willemark på plateinnspilling. Denne svenske sangeren og fiolinisten har en svært karakteristisk og karakterfull stemme som oser av folkemusikkinspirert klang, og hun var et fyrtårn på den glitrende 2L-innspillingen ujamaa som ble utgitt i høst.
I tillegg til Karin Nakagawa på koto har Jormin tatt med Bohuslän Big Band, et storband som for noen av oss ble spesielt kjent for å spille inn gamle Zappalåter med bravur, på livealbumet Bohuslän Big Band Plays Zappa.
Men nå er det Anders Jormin sine komposisjoner som gjelder. Og litt utypisk for Jormin er det dominerende storbandjazz det går i denne gangen, men der det likevel veksler mellom mer småskalapassasjer og storbandarrangementer. Og Lena Willemark er glitrende også på denne utgivelsen. Hennes uttrykk veksler mellom det lyriske og mer kraftfulle fraser. Og det er vel egentlig bare de uvilkårlige folkemusikkinspirerte assosiasjonene hennes som utgjør de eneste sidesprangene fra ren jazz på denne utgivelsen.
Poems For Orchestra er innspilt i Nilento Studio litt sør for Gøteborg, med Lars Nilsson bak spakene. Lyden har blitt flott, med bra dynamikk, og et homogent lydbilde med fin klangbalanse.
Les mer om Poems For Orchestra hos Losen Records
Beth Gibbons – Symphony of Sorrowfull Songs
Nesten så man mister pusten!
Henryk Gorecki sin 3. symfoni har blitt en av de gigantiske verkene innen samtidsmusikk. Men sånn har det ikke alltid vært. Symfonien som også går under navnet Symphony of Sorrowfull Songs ble urfremført i 1977, og levde en ganske anonym tilværelse sammen med komponisten.
Helt til 1992 – da ble den utgitt av London Sifonietta, ble plutselig veldig polulær og havnet på alle sin radar. Og dermed ble også Gorecki kjent som en av de store polske samtidskomponistene. Og de fleste klassiske platesamlere med et snev av samtidsambisjoner har Gorecki sin 3. symfoni i samlingen.
Men alle de som tror at de dermed kan legge Symphony of Sorrowfull Songs bak seg og feste blikket stivt fremover, har fått en dårlig nyhet. For den siste ukens nyutgivelse gjør at man må nullstille seg. I november 2014 dirigerte den enda mer kjente komponisten og dirigenten Krzysztof Penderecki Polish National Radio Symphony Orchestra.
Og selv om Penderecki sin tolking av symfonien er en interessant variant, er det ikke tolkingen som er det eksepsjonelle med denne innspillingen, til tross for at innledningen på 1. satsen er kanskje litt mer friksjonsfylt enn jeg er vant med på de fleste innspillingene.
Men drøyt 12 minutt ut i 1. satsen skjer det. Beth Gibbons – vokalisten som er enda mer kjent for sin deltakelse i Portishead enn sine soloprosjekter dukker opp som den magiske sopranen i symfonien. Og magien består ikke i at vi plutselig får en dose Portishead midt i Gorecki sitt mesterverk. Den går ut på at Beth Gibbons med sin sårbare stemme fremfører dette verket som om det var den eneste, eller viktigste oppgaven hun har i livet. Dette er så vakkert at det nesten ikke kan uttrykkes med ord!
Les mer om Beth Gibbons – Symphony of Sorrowfull Songs
Lux – Nidarosdomens Jentekor og Trondheimsolistene
Magisk fra Nidarosdomen
Åpningsverket på denne 2L-utgivelsen innspilt i Nidarosdomen er komponert av en gammel kjenning på 2L. Ståle Kleiberg står bak Hymn to Love, et vakkert verk der Trondheimsolistene bidrar ved siden av Nidarosdomens Jentekor.
Men det er likevel den engelske komponisten Andrew Smith sin komposisjon Requiem som er dominerende, og det aller mest spennende på utgivelsen. Smith flyttet til Norge i 1984, og komponerte denne dødsmessen på bestilling fra koret. Messen er en svært flott og spennende fusjon mellom kirkemusikk og jazz, der saksofonisten Trygve Seim og Ståle storløkken har nøkkelroller. Dette er fengslende musikk i et grenseland, i dobbel betydning. Breathtaking får være benevnelsen inntil jeg kommer på en fullt ut dekkende erstatning på norsk.
Lyden på Lux
Utgivelsen er en av utallige utgivelser fra 2L som kommer som 2-disksløsning med både hybrid SACD og Blu-ray. Og det er etter hvert en selvfølge at Bu-ray plata har spor i 3D-formatene Dolby Atmos og Auro-3D. Lyden er som vanlig fra Morten Lindberg eksepsjonell, med en voldsom dynamikk, og ellers svært transparent lyd.
Les mer om Lux hos 2L
Håkon Austbø - Maurice Ravel Complete Works for Piano Solo
En personlig og sterk tolking av Ravel
Mitt første musikalske møte med Håkon Austbø var hans innspillinger av Messian sin musikk, og jeg har stadig merket meg hans evne til å gi noe annerledes og personlige tolkinger av musikken han fremfører. Hans forrige utgivelse på Simax – Chopin Now gav en erkjennelse av at Chopin kan ha en annen farge enn denne dansende lette fremførelsen, og likevel være fantastisk flott.
Og også på denne komplette samlingen av Maurice Ravel sin musikk for solo piano er det et sterkt personlig bidrag fra Håkon Austbø sin side som gjør at jeg opplever denne musikken på ny. Det er et mørkt, men samtidig drømmeaktig slør over musikken som er direkte fascinerende.
Spoler vi tiden 12 år tilbake og den portugisiske pianisten Artur Pizarro sine innspillinger av de samme verkene på Linn Records som jeg skrev om i 2007, gir dette en helt annen musikalsk verden. Og forskjellen toppes i at utgivelsen på Simax har en lydgjengivlese med langt større nærvær, mens innspillingene på Linn Records var preget av en dristig utstrakt bruk av romklang som maskerte presisjonen i fremførelsen.
Lyden av Ravel
Utgivelsen er en dobbel CD på Simax. Lyden på denne utgivelsen er meget bra. Som tidligere er det en riktig balanse i klangen, og dynamikk og åpenhet er god.
Les mer om Maurice Ravel Complete Works for Piano Solo
