Erlend Apneseth har rukket å lage to CDer tidligere, og de er begge i det spennende grenselandet mellom norsk tradisjonsmusikk, jazz og samtidsmusikk. Debutalbumet Blikkspor var utgitt på Grappa forlag, og produsert av Arve Henriksen, en jazzmusiker som er bevandret i grenseoverskridelser så det holder. Det neste albumet går i en litt annen retning, og har tittelen «Det andre rommet».
Dette tredje albumet med tittelen Nattsongar startet som et bestillingsverk til Førdefestivalen i 2016. Her har Erlend Apneseth fått med seg Stein Urheim, Hans Hulbækmo, Erik Rydval og Ole Morten Vågan.
Inntrykk
Åpmingssporet Klagesong er lyrisk og vakkert, med en god porsjon melankoli. Naken lydgjengivelse. De to neste låtene Ørkensong og Oasia har begge hardingfela kombinert med østlige klanger. Dette er nyskapende
Tom`s Tune. En låt dominert av dansbar folkemusikk. Her rykker det godt i dansefoten, mens Ingenmannsland er en spennende fusjon mellom folkemusikk og rock som tidvis er tungtslående. Og også her er det innslag av østlige klanger.
I Dei Reisande vender vi tilbake til mer melankoli, og lavmælt musikk med lange linjer. Herifrå er vel den låten som er nærmest forlkemusikk uten særlig innblanding av andre musikkformer.
Django Viken appellerer nå nytt til dansefoten, mens det avsluttende tittelsporet Nattsong er et vakkert punktum på denne utgivelsen.
Lyden
Nattsongar har en veldig flott lyd. Tidvis låter dette svært nakent, og et presist lydbilde fremhever de musikalske kvalitetene godt.
Som en helhet er dette et veldig flott album, og gir en sterk appetitt på å følge Erlend Apneseth videre på en ferd som har et passe snev av uforutsigbarhet. For mitt vedkomnmende er det de lavmælte låtene som fascinerer aller mest.
